Bakgrunn
Under koronapandemien
oppdaget mange norske innbyggere landet sitt på nytt gjennom i økende
grad å benytte nærmiljøet sitt som rekreasjonsområde eller ved å
dra på norgesferie. Stigende dagligvare- og leiepriser, høyt rentenivå
og svak krone gjør at mange nordmenn revurderer ferieplanene eller
avbestiller utenlandsreisen sin også i år. For mange familier er
nærmiljøet den eneste muligheten til lek og rekreasjon i naturen.
Dette aktualiserer debatten om en tilgjengelig strandsone.
På landsbasis er
32 prosent av strandsonen utilgjengelig for allmenn ferdsel. Hvor
mye strandsone som er tilgjengelig for folk, varierer mye mellom
landets kommuner, men i kommunene rundt Oslofjorden er bildet dessverre
ensformig dystert: Her er hele 71 prosent av strandsonen nedbygd,
stengt eller utilgjengeliggjort på annen måte.
Allemannsretten sikrer
alle retten til å ferdes gratis, oppholde oss og rekreere i naturen
og er en sentral del av den norske kulturen. Dessverre gjør både
lovlig og ulovlig privatisering av strandsonen det vanskelig å utøve
denne retten i mange av landets kystkommuner. Summen av oppdrettsanlegg,
basseng, hyttebyer, flytebrygger, lektere, opparbeidede blomsterbed,
fastmonterte benker, drivhus, båthus og steinhelletrapper er i ferd
med å gjøre allmennretten i strandsona til en teoretisk størrelse
i deler av landet.
Den ulovlige privatiseringen
av strandsonen tiltar: Økokrim viet i sin trusselvurdering for 2022
et eget kapittel til strandsonekriminalitet og beskrev denne som «systematisk
og forsettlig» – og økende. Ressursene til ulovlighetsoppfølging
av strandsonekriminaliteten er i mange kommuner svært begrensede,
og dispensasjonene fra gjeldende regelverk er mange.
Forslagsstillerne
mener at å legge til rette for bedre strandsonevern i praksis er
å styrke allemannsretten, og er bekymret for at fellesskapet i dag
taper kampen om tilgangen til sjøen med de konsekvenser det medfører.
I et høringssvar til kommunal- og forvaltningskomiteen oppsummerer
Friluftsrådenes Landsforbund denne bekymringen på en god måte:
«Naturen er viktigste
arena for fysisk aktivitet og allemannsretten gjør at alle uavhengig
av etnisitet, funksjonsnivå, alder, kjønn mm gratis kan bruke den
til alle døgnets tider. Her kan alle velge aktivitetsform og føle
mestring og aktivitetsglede ut fra sitt funksjonsnivå. Stadig mer
forskning dokumenterer også betydningen av naturkontakt og naturopplevelser
for psykisk helse. For forståelse av naturkrisa og demokratisk oppslutning om
løsninger er det også avgjørende at folk flest har tilgang til natur
og naturopplevelser. Særlig nedbygging av strandsona har vanskeliggjort
tilgang til en viktig naturtype.»