Bakgrunn
Det er bred politisk
enighet om at en god sykepengeordning som hovedsakelig er statlig
finansiert, er et viktig velferdsgode og et sentralt element i den
norske modellen. Sykefravær kan imidlertid innebære store kostnader
for arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Langvarig
sykdom med fravær fra arbeidet kan føre til at arbeidstakere kommer
over på andre helserelaterte ytelser og etter hvert mister tilknytningen
til arbeidslivet.
Mange i arbeidsfør
alder blir rammet av sykdom. Ikke-smittsomme sykdommer står for
en betydelig andel, herunder diabetes, kreft, psykiske lidelser,
kroniske lungesykdommer og hjerte- og karsykdommer. Å beholde tilknytningen
til arbeidslivet under sykdom kan gi autonomi, mestringsevne og
opplevelse av fellesskap på arbeidsplassen. Det kan også gjøre veien
tilbake til fullt arbeid enklere. For å sikre bærekraft og sikker
finansiering av velferdsstaten i årene som kommer, er det dessuten
avgjørende å sikre at flest mulig kan komme tilbake til arbeid etter
både korte og langvarige sykefraværsperioder.
Forslagsstillerne
viser til at Sysselsettingsutvalget i NOU 2019:7 Arbeid og inntektssikring
– Tiltak for økt sysselsetting beskrev muligheten for en mer fleksibel ordning
for sykepenger. En slik endring ville gitt mulighet til å gradere
og utvide sykefraværsperioden slik at langtidsfravær kan reduseres,
og samtidig bidra til at færre faller utenfor arbeidslivet med andre
helserelaterte ytelser.
Forslagsstillerne
mener på denne bakgrunn at det ville være hensiktsmessig å innføre
en ordning som sikrer økt fleksibilitet for personer rammet av sykdom
med lange behandlingsforløp.