Utredning
av bestemmelsen i straffeprosessloven § 456
Straffeprosessloven
§ 456 andre ledd bestemmer at subsidiær fengselsstraff skal fullbyrdes
når den botlagte enten «har evne til å betale boten», eller når
«allmenne hensyn» tilsier det. Overfor dem som ikke kan betale en bot,
vil bare det andre alternativet kunne være aktuelt.
Åpningen for fengselsstraff
for personer uten betalingsevne, dersom allmenne hensyn tilsier
det, vil i praksis si at den som får bot og har svak økonomi, risikerer soning,
mens den som får den formelt strengere straffen betinget fengsel,
slipper soning om hen ikke begår nye lovbrudd eller bryter eventuelle
vilkår. Dette er problematisk.
Betaler ikke den
botlagte frivillig, skal boten i utgangspunktet inndrives. Først
etter at inndrivelse forgjeves er forsøkt, er det adgang til å fullbyrde
den subsidiære fengselsstraffen, jf. straffeprosessloven § 456 fjerde
ledd. Påtalemyndigheten avgjør etter en konkret vurdering om «allmenne
hensyn» tilsier at den subsidiære fengselsstraffen skal sones. Ved
vurderingen skal det ifølge lovens forarbeider i betydelig grad
ses hen til den domfeltes sosiale situasjon og lovbruddets karakter.
Videre fremgår det av forarbeidene at vilkåret i første rekke tar
sikte på dem som ikke er betalingsdyktige, men som av forebyggende
grunner likevel bør ilegges en subsidiær fengselsstraff. Som eksempel
er det vist til at prevensjonshensynet kan tilsi at den subsidiære
fengselsstraffen fullbyrdes overfor tilbakefallsforbrytere som flere
ganger er bøtelagt uten å ha evne til å betale bøtene, jf. Ot.prp.
nr. 90 (2003–2004) side 312 og 493.
I Sverige utmåles
ikke subsidiær fengselsstraff samtidig med bøtestraffen, jf. brottsbalken
25 kap. 8 §. Hvis en bot ikke lar seg inndrive, beslutter domstolen
om subsidiær fengselsstraff skal ilegges, og i tilfelle hvor lang den
skal være, jf. bötesverkställighetslagen (1979:189) 15 §§ flg. Subsidiær
fengselsstraff kan bare fastsettes dersom det er åpenbart at den
botlagte ikke har vilje til å betale, eller allmenne hensyn tilsier
fengselsstraff.
Straffelovkommisjonen
foreslo i utkastet til ny straffelov § 9-3 at det ikke lenger skal
fastsettes subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot. Kommisjonen
foreslår i stedet en ordning etter mønster av svensk rett, hvor retten,
etter at inndriving av boten har vist seg umulig, tar stilling til
om subsidiær fengselsstraff skal fastsettes, og eventuelt hvor stor
den skal være. Retten kan etter forslaget bare idømme fengselsstraff
dersom den botlagte har betalingsevne eller allmenne hensyn tilsier det.
Bakgrunnen for forslaget
er utviklingen i retning av at bøtestraff har blitt en bakvei til
fengselsstraff. Ingen skal som utgangspunkt måtte sone på grunn
av manglende betalingsevne, jf. Straffelovkommisjonens delutredning
VII side 246 (NOU 2002: 4) og Straffelovkommisjonens delutredning
V (NOU 1992: 23) side 174 flg.