Bakgrunn
En sterk og uavhengig
sivil sektor er en forutsetning i demokratiet. I Norge er det en
mangfoldig frivillig sektor og sterke sivilorganisasjoner, som alle
sørger for å gjøre velferdsstaten bedre. Et sterkt Sivilsamfunn
har både utfyllende og gode tiltak og er et viktig korrektiv til offentlige
vedtak og tiltak.
Sivil sektor er en
sammensatt gruppe og drives både på dugnad, gjennom egenbetaling
og med støtte enten fra det offentlige eller andre aktører. For
svært mange er statlige tilskudd avgjørende for drift og gjennomføring av
tiltak og prosjekter. Det gjør det avgjørende at staten opptrer
på en forutsigbar og langsiktig måte.
Frivilligheten har
lenge etterspurt en mer helhetlig tilnærming til bruk av ulike støtteordninger,
og gjennomgang av hvorvidt de eksisterende støtteordningene treffer
aktørene som opererer innenfor ordningenes formål og mandat. Dette
er aktualisert gjennom regjeringens gjennomgang av navngitte tiltak
i forslag til statsbudsjett for 2023. En rekke tiltak ble der flyttet
til søknadspotter som ennå ikke eksisterer. Det ble også foretatt
uforholdsmessige kutt for enkeltaktører innenfor eksisterende støtteordninger.
Mange organisasjoner har i kjølvannet av denne prosessen etterspurt
mer dialog og klarere rammer.
Det bør være et mål
at støtteordninger skal sikre at mest mulig tid går til organisasjoners
kjernevirksomhet og aktiviteter, og minst mulig til administrasjon
og rapportering. Blant tiltakene sivilsamfunnet her peker på, er
forenkling og økt grad av driftsmidler og langsiktige tilskuddsordninger.
Prosjekttilskudd er mindre forutsigbare og krever mer arbeid både
når det gjelder søknad og rapportering.
Mange deler av det
norske lovverket berører frivillige organisasjoner, og det på ulike
måter. Da er det særskilt utfordrende at ulike regelverk har ulike
definisjoner av begreper som «frivillig organisasjon». Det gjør
organisasjonene usikre på om de defineres innenfor eller utenfor
ulike støtteordninger og bestemmelser.