Arbeidsbelastning,
unødvendig byråkrati og forenkling
Samtidig som Norge
har en økende mangel på fastleger, øker også arbeidsbelastningen
for fastleger. Fastlegene er en viktig del av primærhelsetjenesten
og skal hovedsakelig jobbe med diagnostisering, behandling og oppfølging
av sykdom og lidelse. Fra fastlegeordningens start i 2001 har det
blitt stadig flere personer med kroniske og alvorlige lidelser som
er hjemmeboende og som trenger oppfølging av fastlegen. I samme
periode har sykehusene skrevet ut pasienter raskere enn før og overført
videre oppfølging til kommunene og fastlegene. I tillegg kreves
fastlegene for flere legeerklæringer og annet sakkyndig og administrativt
arbeid.
På grunn av en økende
arbeidsmengde har gjennomsnittlig listelengde gått gradvis ned,
men likevel har fastlegene fått lengre arbeidsdager og en svært
vanskelig jobbhverdag. Mange erfarne fastleger har sluttet eller vurderer
å slutte på grunn av dette, slik det har vært mange oppslag om det
siste året. Sviktende rekruttering gir igjen et problem der fastlegene
egentlig ikke kan oppfordres til å redusere listelengdene sine,
fordi det ikke er noen nye fastleger til å ta over disse innbyggerne.
Det er nødvendig
å gjennomgå de faktiske oppgavene til en fastlege og rydde opp.
Høyt krav til legeerklæring kan virke umyndiggjørende for dem det
gjelder, øker byråkratiet og fører til press på legeressursene.
Når kroniske diagnoser og tilstander med hjelpebehov må bekreftes
årlig, og det kun er fastlegen som kan gjøre det, utnytter man ikke
ressursene best mulig.
For å få gode tiltak
trenger man et utvalg som kan se på helheten til fastlegenes oppgaver
og foreslå en forenkling og reduksjon der det er mulig. Det er flere
områder som bør inngå i en slik gjennomgang. Særlig gjelder dette
områder der andre aktører har en like stor anledning til å bekrefte
behov for hjelp, eller der skjemaer er svært omfattende.
Noen samfunnsområder
stiller i dag sterke krav til dokumentasjon for å gi nødvendige
tilbud eller unntak. Skolen er et slikt område, der man for eksempel
ser at fraværsregelen eller krav om legeerklæring ved tilrettelegging
ikke nødvendigvis er best bruk av ressurser. Tilsvarende ser man
at kravet til legeerklæring for kortere fravær i arbeidslivet også
krever mye ressurser, uten at dette nødvendigvis bidrar til mer
eller bedre behandling.
En rekke av skjemaene
og erklæringene som en lege skal fylle ut i en arbeidshverdag, er
lite tilpasset den hverdagen en fastlege opererer i. Eksempler på
dette er kroniske lidelser og medfødte tilstander som regelmessig
må innrapporteres, eller tilstander der en sykehusepikrise som allerede
eksisterer, vil danne et godt nok grunnlag. Tilsvarende bør det
ses på hvilken rolle fastlegene skal spille ved utfylling av søknad
ved arbeidsavklaringspenger (AAP) og uførhet. Fastlegens viktigste
rolle her bør først og fremst være å beskrive symptomer, lidelse
og sykdom, samt utredning og behandlingsforsøk, mens det er søkeren
selv og veiledere i Nav og inkluderingsbedrifter som har fulgt opp
søkeren gjennom blant annet arbeidsrettet praksis, som best kan
utdype funksjonsnedsettelsen og den reduserte arbeidsevnen.
Omfattende søknadskrav
kan gjøre at personer ikke får de ytelsene de egentlig har rett
på. De siste årene har henvisning til logoped og fysioterapeut blitt
fjernet, og liknende forenklinger kan gjøres på andre felter for
å redusere byråkratiet.
Man i står midt i
en helsepersonellkrise i kommunehelsetjenesten – helsefagarbeiderne
og sykepleierne i kommunen er blant dem som også har merket at innbyggerne
bor hjemme lenger og med mer alvorlig sykdom enn tidligere. De har
mye ansvar i en presset arbeidshverdag. Dette fører til mange henvendelser
til fastlegene som krever raske svar. Henvendelsene trenger ikke
å handle om alvorlig sykdom eller noe som må undersøkes akutt av
lege, men fastlegen må rekvirere eller følge opp legemidler eller
rettigheter som bare fastlegen kan utløse. En utvikling av tjenesten
med en gruppe som kan kobles inn ved behov for en mer kompleks vurdering
av brukere, kunne både bedret brukerens liv og helse og redusert
belastningen for fastlegene. Noen steder vil også sykehjemsleger
eller andre kunne fungere som en rådgivende lege i tjenesten.
Primærhelseteam er
en nyskapende og spennende ordning. Samtidig ser man på tilbakemeldinger
fra fastleger at mange viser til at ordningen gir bedre tjenester, men
at fastlegens totale oppgavemengde ikke blir redusert, fordi de
sitter igjen med et betydelig koordineringsansvar. I arbeidet med
videreutvikling av primærhelseteam bør det derfor ses på om primærhelseteam også
kan knyttes til kommunehelsetjenesten som helhet og ikke nødvendigvis
direkte til ett kontor.