Bakgrunn
Opp gjennom historien
har forskere, professorer, vitenskapsmenn, forfattere og andre intellektuelle måttet
betale en høy pris og opplevd forsøk på sensur i sine forsøk på
å utfordre myndighetene eller å opplyse offentligheten. Akademia
har av denne grunn tradisjonelt blitt sett på som ytringsfriheten
og det frie ords fremste forsvarere.
De siste årene har
det med regelmessighet blitt skrevet om ytringsfrihetens kår i både
akademia og samfunnet generelt. «Woke»-bevegelsen og «kanselleringskulturen»
har også aktualisert dette temaet. Det er også satt ned en egen
ytringsfrihetskommisjon av regjeringen, i tillegg til at Anine Kierulf
har ledet en egen ekspertgruppe for akademisk ytringsfrihet, som
den 30. mars i år la frem NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet.
Status for ytringsfriheten
i Norge er gjenstand for et forskningsprosjekt om ytringsfrihetens
vilkår i dagens samfunn, ledet av Institutt for samfunnsforskning
(ISF) på oppdrag fra Fritt Ord. Prosjektet kartlegger befolkningens
og enkeltgruppers erfaringer med og holdninger til ytringsfrihet
og hvor grensene går for hva som kan ytres i norsk offentlighet.
Nylig ble resultatene fra en omfattende spørreundersøkelse om ytringsfrihet
og ytringsklima i akademia, som er en del av dette prosjektet, lagt frem.
Det ble også gjort dybdeintervjuer med 49 forskere knyttet til klima-,
innvandrings- og kjønnsforskning. Studien har gitt oppsiktsvekkende
funn som forslagsstillerne mener viser at ytringsfriheten i akademia
er under press.
Undersøkelsen viser
blant annet at et stort flertall av akademikere/forskere stemmer
på partier som tilhører venstresiden. Mens 16,2 prosent av befolkningen som
helhet stemte på partiene Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller
Miljøpartiet De Grønne ved forrige stortingsvalg, er oppslutningen
i enkelte av de akademiske gruppene opp mot 60 prosent for disse
tre partiene. Her er noen flere funn fra undersøkelsen:
-
42 prosent av befolkningen
mener at forskere lar seg påvirke av politisk ståsted.
-
57 prosent av akademikerne
mener politisk korrekthet er et problem.
-
21 prosent av forskere
sier at de har unnlatt å realisere en forskningsidé grunnet frykt
for å utfordre kolleger.
Disse
funnene gir grunn for bekymring hva gjelder hvilke temaer det settes
fokus på, hvilke vedtatte sannheter som utfordres, og hva som vektlegges
ved resultatfremleggelser. Som funnene i rapporten allerede tyder på,
kan det ensidige politiske tankegodset i akademiske miljøer være
med på å redusere takhøyden og aksepten for fri og uavhengig alternativ
tenkning. I verste fall kan dette være et demokratisk problem som
gjør at man ikke får en fri og uavhengig forskning uten forutinntatte agendaer.
Akademia bør være
den fremste «institusjonen» som står opp for og forsker på alt som
er av samfunnets interesse, uten forutinntatte politiske preferanser.
Dersom ikke befolkningen kan være trygg på at forskning skjer med
et uavhengig og samfunnsvitenskapelig utgangspunkt til det beste
for samfunnet, kan det skade tilliten til akademia og vitenskapen
som helhet. Man må være trygg på at også betente studier blir publisert. Dette
er ifølge denne studien et helt klart problem som må løses. Kierulf-utvalget
peker også på selvsensur som en stor årsak til den pressede ytringsfriheten
i akademia. Forskere er ofte redd for hva kolleger vil mene om hans
eller hennes funn.
Utvalget viser videre
til at kanselleringskulturen gjør at de med avvikende meninger forsøkes
utstøtt. Fremfor å møtes med argumenter opplever mange å bli hindret
fra å delta i den offentlige debatten. En er vitne til en trend
med vranglesing av synspunkter man ikke selv er enig i.
Kanselleringskulturen
har vært gjenstand for kraftig debatt i blant annet USA. Selv om
debatten ikke har vært like høyt på agendaen i Norge, bør tendensene man
har sett, være en vekker om at frie og uavhengige akademiske miljøer,
samt en fri og uavhengig offentlig debatt, bør hegnes om og beskyttes.
Noen mener at dette er et stort problem, mens andre fornekter at
dette i det hele tatt er et problem. Kierulf-utvalget ser ut til
å mene at sannheten ligger et sted midt imellom. Samfunnet er uansett
tjent med en opplyst og kunnskapsbasert debatt.
Utvalget beskriver
disse eksemplene på kanselleringskultur i norsk akademia:
Kierulf-utvalget
peker på tre grunner til hvorfor det ikke er akademisk ytringsfrihet:
-
Svak kollegial støtte:
Forskere er ikke flinke nok til å støtte kolleger. Tall viser at
forskere frykter for reaksjoner fra kolleger. Det er en av hovedårsakene
til at mange velger ikke å ytre seg i mediene. Dette gjelder også
ytringer internt, særlig for midlertidig ansatte.
-
Konformitetskultur:
Deler av akademia preges av manglende meningsmangfold. Ifølge Institutt
for samfunnsforskning er forskere mer venstreorienterte enn befolkningen
flest.
-
Tøft debattklima
i mediene: Forskere frykter en polarisert debatt i sosiale og tradisjonelle
medier. Flere vegrer seg for å formidle i slike kanaler på grunn
av faren for hets. De frykter også tabloide vinklinger i avisene.
De vitenskapelig
ansatte må bruke mye av sin tid på å søke om midler til å forske
fremfor å bruke denne tiden på å forske. Andelen politisk styrt
oppdragsforskning og programforskning er stor, noe som både går
ut over den frie grunnforskningen og medfører økt byråkrati.
Utdanningsinstitusjonene
har et særlig ansvar for å bevare og styrke den akademiske friheten.
Et konkret eksempel fra Universitetet i Oslo (UiO) fra 2020 er da universitetsstyret
bestemte at det skulle lages en helhetlig klima- og miljøstrategi
for UiO. En arbeidsgruppe ble oppnevnt og gitt mandat til å utvikle
et forslag til en slik strategi. Denne strategien, i kombinasjon
med den nye universitets- og høyskoleloven som ble vedtatt før sommeren
2021, hvor det fastslås at
«Universiteter og
høyskolers formål er å (...) d) bidra til en miljømessig, sosialt
og økonomisk bærekraftig utvikling»,
innebærer etter forslagsstillernes
mening i praksis en reduksjon av den tradisjonelle akademiske friheten. Dette
handler ikke om motstand mot fokus på bærekraft, noe som tvert imot
er av stor viktighet, men at man gjennom slike føringer ensretter
hva det forskes på. Forslagsstillerne har fått flere innspill fra
forskere som forteller at deres prosjekter ikke godkjennes for finansiering
med mindre de skriver bærekraft, klima eller miljø inn som viktige
elementer.
Opplysningstidens
tanke var at samfunnet generelt bør fremme forskning, særlig såkalt
grunnforskning, fordi det er umulig å forutsi hvilke forskningsprosjekter som
vil ha gode eller dårlige konsekvenser. Man anerkjente menneskenes
og politikkens begrensninger. Politisk styring og «strategier» ble
på mange måter ansett som en inngripen i forskernes rolle som frie
akademikere. Den nye universitets- og høyskoleloven og den nye strategien
til UiO kan sies å bryte med dette idealet. Sistnevnte sier også
at forskning som ikke passer inn i strategien, ikke skal få midler
fra universitetet.
En slik utvikling,
i kombinasjon med lav takhøyde, høy grad av politisk korrekthet
og et ensidig politisk tankegods i enkelte akademiske miljøer, bør
gi grunn til bekymring. Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet
har kommet med flere anbefalinger som trolig vil bli debattert og
vurdert i tiden fremover. Forslagsstillerne er imidlertid av den
oppfatning at det haster med å ytterligere presisere og stadfeste
betydningen av akademisk frihet som en pilar i utdannings- og forskningssektoren
samt å binde regjeringen til å komme med konkrete tiltak som adresserer
de utfordringer som er redegjort for i dette forslaget.