Bakgrunn

Den kommunale helse- og omsorgssektoren har utfordringer med å tiltrekke og beholde relevant, og i noen tilfeller virksomhetskritisk, kompetanse. Det kan skyldes geografiske mobilitetsbarrierer eller knapphet på en bestemt kompetanse. Særlig i distriktene kan det være vanskelig innenfor helse- og omsorgssektoren å finne kvalifisert personell.

Bemanningsbyråer kan i slike situasjoner spille en viktig rolle, ettersom de har personell med riktig kompetanse som kan løse behovet midlertidig, eller så kan bemanningsbyråene også bistå med å lokalisere og rekruttere personell som ønsker å flytte permanent til den aktuelle kommunen.

Rekruttering i primæromsorgen er utfordrende. I noen tilfeller, særlig i kommunesektoren og på sykehjem, vil øvrige ansatte ikke kunne erstatte eller overta oppgaver dersom de ikke har samme kompetanse som den eller de som er syke. Konsekvensen av bemanningsutfordringer er at lovpålagte tjenester settes under press og blir sårbare, fordi lovpålagte oppgaver som kreves utført av en lege eller sykepleier, ikke nødvendigvis kan erstattes av en helsefagarbeider eller annet personell. Bemanningsbransjen bidrar med arbeidskraft som det ikke er sikkert at virksomhetene i helse- og omsorgssektoren selv klarer å rekruttere til midlertidige eller faste ansettelser.

Bemanningsbransjen leverer om lag 30 000 årsverk innenfor et bredt spekter av fagområder til store deler av privat næringsliv og offentlig sektor. Dette utgjør mindre enn 2 prosent av årsverkene i norsk arbeidsliv. Ansatte som jobber i bemanningsbyråer, oppgir at de gjør det fordi det gir inngang til arbeidslivet eller fordi det gir dem frihet til å jobbe når de vil og velge arbeidssted. Bemanningsbransjen skaper verdier i hele landet, men har en spesielt viktig funksjon i distriktene. Både matching- og skaleringsutfordringene er størst i tynt befolkede distrikter.

Adgangen til å benytte seg av innleie bidrar til at helse- og omsorgssektoren kan opprettholde kvaliteten og tilbudet til innbyggerne selv ved uforutsette hendelser, ferieavvikling og annet fravær, og å opp- og nedskalere ved behov og i krisesituasjoner. Dette er spesielt aktuelt i forbindelse med debatten rundt beredskap i helsevesenet under koronapandemien.

Det vil også oppstå midlertidig behov for kvalifisert personell ved sykefravær, ferier eller permisjoner. Konsekvensen av å ikke kunne benytte seg av innleie kan også føre til uønsket slitasje på de ansatte gjennom økt overtidsbruk, vanskeligheter med å gjennomføre ferieavvikling og permisjoner. Det kan gi lavere kapasitet som går ut over forsvarlige tjenester når man har mangel på kvalifisert personell. Konsekvensen av å ikke kunne leie inn vil i ytterste fall kunne føre til en begrensning i muligheten til å levere forsvarlige helsetjenester.