Bakgrunn
Norge har stor mangel
på studieplasser innen medisin. Ifølge tall fra Legeforeningen var
per 20. april 2020 43,5 prosent av yrkesaktive leger i Norge utdannet i
utlandet. Det er derfor viktig å ha et lovverk som skaper forutsigbarhet
for disse, slik at Norge sikres nødvendige legeressurser.
Innføring av ny spesialistforskrift
1. mars 2019 har gjort det vanskelig for leger utdannet innenfor
EØS-området.
En gruppe som rammes
av spesialistforskriften, er leger utdannet i Danmark. Både i Danmark
og Norge må man etter endt universitetseksamen gjennomgå en praktisk/klinisk
utdanning for å komme videre i spesialiseringsløpet. I Danmark kalles
denne praksisen for KBU (klinisk basisutdannelse). Den er hovedsakelig sammenfallende
med norske LIS1 (lege i spesialisering), tidligere kalt turnustjeneste.
Det vil si at leger som har gjennomgått KBU, oppfyller de fleste
læringsmål i LIS1 og altså har de samme kliniske ferdigheter som
man får gjennom LIS1.
Danmark definerer
KBU som en del av den medisinske grunnutdanningen, slik norsk turnustjeneste
tidligere også ble. Men etter innføringen av ny spesialistforskrift
er LIS1 nå definert som den første og den obligatoriske del av spesialistutdannelsen
i Norge.
Helse- og omsorgsdepartementet
(HOD) og Helsedirektoratet (Hdir) tolker derfor regelverket slik
at KBU ikke kan godkjennes, da den ikke er en del av spesialistutdanningen,
til tross for at innholdet er sammenfallende med LIS1. Danske leger
med KBU er etter dagens regelverk derfor tvunget til å «gå om igjen»
og ta LIS1 for å kunne starte videre spesialisering i Norge.
Dette rammer ikke
bare nyutdannede leger, men også mer erfarne leger, fordi de etter
norsk regelverk kan jobbe som vikarer uten gjennomført LIS1. Skulle
de etter endt vikariat ønske å bli i Norge og starte spesialisering,
må de til tross for lengre erfaring «rykke tilbake til start» og
søke LIS1.
Det har den siste
tiden vært mange eksempler på dette. Sett i sammenheng med den pågående
fastlegekrisen er dette svært beklagelig. Norge trenger legeressurser,
både på sykehus og i fastlegeordningen, og LIS1-ordningen er sprengt.
At leger som allerede har LIS1-kompetanse, skal gjøre køen enda
lengre, virker for mange meningsløst og håpløst byråkratisk.
Legeforeningen har
vært tydelig overfor HOD og Hdir på at KBU må kunne vurderes tellende
mot LIS1. Så langt har departementet utelukkende vært opptatt av det
formelle fremfor det faglige. Det er et paradoks at ny spesialistforskrift
som er innført for å sikre at Norge får kvalifiserte leger, utelukker
de samme legene på bakgrunn av formalia og imot fagfolks anbefalinger.
Alle norske innbyggere
har en lovfestet rett til fastlege. Likevel ser man at rundt 130 000
nordmenn står uten dette, samtidig som kommunene varsler om store utfordringer
med å rekruttere leger. Når strengt byråkrati skaper utfordringer
med å tilføre nye leger ved norske legekontorer, samtidig som antallet
studieplasser i medisin er for lavt, vil problemet vedvare.