Bakgrunn

Marin forsøpling er et stort miljøproblem. Plast utgjør den største delen av alt marint avfall og kan bli værende i havet i hundrevis av år. Plasten dreper fisk, sjøfugl og andre dyr som følge av kvelning og andre livstruende skader. Plast brytes ned til mikropartikler og tas opp i dyr og marine næringskjeder. Anslagsvis havner 8 mill. tonn plast i havet hvert år, like mye som mengden tunfisk som fiskes hvert år. Mengden er forventet å doble seg innen 2030 og firedoble seg innen 2050.

Plastforsøplingen i havet er et internasjonalt miljøproblem, som må løses med internasjonalt samarbeid. Men mye marin forsøpling skjer også lokalt, og Norge må også sørge for at landet ikke bidrar til plastforurensingen.

1 500 tonn plast lekker ut fra norske kunstgressbaner hvert år. Ifølge Miljødirektoratet kan gummigranulat være en av de største landbaserte kildene til mikroplast.

En undersøkelse utført av Trondheim kommune og Norges geologiske undersøkelse i 2010 viste at støtdempende matter fra lekeplasser i Trondheim inneholder helse- og miljøskadelige stoffer som oljeforbindelser, sink, nonylfenol, PAH og PCB, krom og jern, ftalater og bromerte flammehemmere. Prøver av jord under mattene viste at flere av disse miljøgiftene lekker ut til jorda.

På bakgrunn av undersøkelsene i Trondheim anbefalte Folkehelseinstituttet allerede i 2011 at det ved påfyll eller skifte av dekke ikke benyttes resirkulert gummigranulat. I 2012 skrev Klima- og forurensningsdirektoratet (i dag Miljødirektoratet) til Miljøverndepartementet at en egnet bruk av gummigranulat er i utendørs produkter der granulatet bindes i produktet og det er lagt på en fast overflate som beskytter mot utlekking og eksponering. Denne praksisen følges ikke.

Nye undersøkelser utført av Naturvernforbundet og Forbrukerrådet i 2020 viser at støtdempende fallunderlag inneholder miljøgifter, og særlig funn av klorparafiner på nivå med farlig avfall er svært bekymringsfullt. Det ble identifisert over 110 kjemiske forbindelser ut over selve plast- og gummimaterialet, bl.a. prioriterte miljøgifter med dokumentert farlige egenskaper som ftalater, klorparafiner og fosfororganiske flammehemmere.

Samtidig viser andre undersøkelser at gummigranulat fra kunstgressbaner er den nest største landbaserte kilden til mikroplast i havet. Det finnes alternativer til løst gummigranulat av bildekk for kunstgressbaner. Flere av disse er granulat av naturlig materiale med et ytre lag av gummi eller plast. Slike alternativer vil fortsatt bidra til mikroplast i naturen. Fordi det er manglende kunnskap om hvor effektive fysiske tiltak for å hindre spredning er, skal EU i år behandle et forslag om et forbud mot løst gummigranulat med en overgangstid på 6 år.

De samme egenskapene som gjør gummi ettertraktet som materiale, gjør at materialet ikke kan resirkuleres. Når bildekk gjenbrukes som granulat, er det snakk om en oppkverning av dekk, ikke en resirkulering av gummi som råstoff. Inntil gummigranulat er faset ut som produkt, kan det være aktuelt å gjenbruke granulat til faststøpte matter der granulatet bindes og legges slik at det beskyttes mot utlekking og eksponering. Det kan være en forsvarlig nyttiggjøring av avfall. Forslaget omhandler derfor et forbud mot all bruk av løst granulat (av alle typer gummi og syntetisk plast), mot ny oppkverning av bildekk og mot bruk av produkter med faststøpt granulat der det er risiko for hudkontakt og utlekking av miljøgifter til naturen.

Kultur- og likestillingsdepartementet forvalter en tilskuddsordning for anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Iht. bestemmelsene kan det gis tilskudd til rehabilitering av idrettsdekker først etter ti års bruk. For å stimulere idrettsklubber til å bygge kunstgressbaner uten løst gummigranulat må det legges til rette for at klubber kan forsøke nye løsninger uten å rammes økonomisk. Gitt behovet for å teste ut nye løsninger omhandler forslaget derfor et unntak fra regelen om tilskudd til rehabilitering først etter ti år.