I 2018 skjerpet
Stortinget reglene i arbeidsmiljøloven om ansettelse og innleie
av arbeidskraft. Endringene trådte i kraft 1. januar 2019. Nå er
det ikke lenger lov å ansette arbeidstakere fast uten garantilønn. I
tillegg skal arbeidsavtalen fastsette når arbeidet skal utføres.
Formålet med innstrammingene var å få ned omfanget av innleie og
øke andelen faste ansettelser. Det er snart tre år siden Stortinget
vedtok innstrammingene. Bemanningsbransjen og Næringslivets Hovedorganisasjon
(NHO) har hatt god tid til å følge opp vedtaket. Nå ser man imidlertid
at bransjen stadig legger opp til å omgå lovendringene.
I 2019 så man en
rekke eksempler i media på at bemanningsselskapene tilbyr deltidskontrakter,
noen helt nede i fem og ti pst., uten en plan for når den ansatte skal
jobbe, og når den ansatte skal ha fri. Man har sett eksempler på
at arbeidsgiverne fortsatt ikke vil betale lønn mellom arbeidsoppdrag,
men at de har skjult denne praksisen bak en lav stillingsprosent
og gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, slik at de fortsatt slipper
å betale den ansatte i periodene mellom oppdrag. Dette legger risikoen
i arbeidsforholdet på den ansatte og ikke på arbeidsgiver. Dette
er stikk i strid med Stortingets vedtak.
Bemanningsbransjen
og NHO har helt siden Stortinget skjerpet reglene for innleie, forsøkt
å omgå loven, først med små stillingsbrøker og deretter med nye
modeller for innleie for å pulverisere arbeidsgiveransvaret.
NHO Service-bedriften
Stolt Bemanning lanserer i disse dager en ny bemannings- og rekrutteringstjeneste som
de kaller Stolt HR AS. Dette er nok en modell som lenge før den
er lansert, har blitt advokatmat – altså en åpenbar gråsonemodell.
Forretningsmodellen er å rekruttere folk til faste stillinger i
bedrifter som etterspør folk. Samtidig skal bemanningsselskapet
også bistå i opp- og nedbemanningsprosesser, sykeoppfølging og medarbeidersamtaler.
Rekrutteringsselskapet
vil på denne måten ta arbeidsgiveravgjørelser og langt på vei ha
et arbeidsgiveransvar for folk som angivelig skal ansettes fast
i en annen bedrift. Det er grunn til å tro at Stolt HR AS med denne
modellen vil bistå med å ansette og si opp folk på en slik måte
at det blir en serie med midlertidige stillinger, under dekke av
å være et rekrutteringsfirma. Forslagsstillerne mener det er viktig
å være på vakt mot denne typen omgåelser av et forbud mot bemanningsbransjen
og en omgåelse av hovedregelen i arbeidsmiljøloven om at folk skal
ansettes fast.
Nestleder i Fellesforbundet,
Steinar Krogstad, er klar på at dette er en omgåelse av loven, og
kaller denne modellen det verste han har sett:
«Dette er så ille
og så frekt at man nesten skulle tro dette var laget av noen som
egentlig ønsket et forbud mot bemanningsbransjen, og sydde sammen
dette tilbudet for å vise hvor ille det kan bli.»
Bemanningsbransjen
viser en grenseløs kreativitet for å omgå loven. Dette er en bransje
som lever av midlertidige ansettelser og dermed lever av å omgå
arbeidsmiljøloven.
Fagbevegelsen har
i lang tid advart om at bemanningsbransjen fortrenger faste ansatte,
og at det haster med å bli kvitt den. Bemanningsbransjen må forbys,
i første omgang i byggebransjen rundt Oslo-fjorden, der problemene
med innleie er størst. Fleksibiliteten for bedriftene ved uforutsette
arbeidstopper kan sikres gjennom innleie mellom produksjonsbedrifter
og en sterkere satsing på offentlig arbeidsformidling. Dette vil
være i tråd med Fellesforbundets vedtak om at bemanningsbransjen
må avvikles i sin nåværende form, og at arbeidsformidlingen må bli
en sterkere offentlig oppgave.
Utdanningsforbundet
har vedtatt følgende:
«Midlertidige ansettelser
svekker det organiserte arbeidslivet som helhet og fører til stor
usikkerhet for lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte arbeidstaker. Utdanningsforbundet
ønsker en avvikling av bemanningsbyråer».
EL og IT Forbundet
har også vedtatt et forbud mot innleie fra bemanningsbyrå.
For arbeidstakeren
er innleie en trussel mot fleksibiliteten. Fast jobb gir frihet
i livet. Det gir trygghet til å ta opp lån, kjøpe hus og stifte
familie. En fast ansettelse betyr også trygghet for at man får fritid
og ferie, fremfor at man må sitte med telefonen i hånda og vente
på vakter.
Nylig fortalte FriFagbevegelse
historien til den polske kranføreren Rafal Janeczek, som jobber
i bemanningsbyrået Kranfører AS. Janeczek er en av mange arbeidstakere
fra Øst-Europa som har fått oppleve at jobb i et norsk bemanningsbyrå
kan bli en fattigdomsfelle. Kranfører AS har latt være å betale
ut flere hundre tusen kroner lønn han har krav på, og har presset
Janeczek til å gå på akkord med grunnleggende sikkerhetsregler på byggeplassen.
Men innleie skaper
utrygghet for flere enn bare de ansatte. Klubbleder Ståle Johansen
ved verftet Kværner Verdal har påpekt at innleie er en lavkompetansestrategi.
Arbeidsgiver bruker kun et minimum av tid og krefter på at den innleide
arbeidstaker skal få det minimum av infomasjon som trengs for å
kunne gjøre jobben.
Også i offentlig
sektor ser man at innleie blir mer og mer utbredt. Den ferske rapporten
«Private leverandører til kommunene 2020» fra Fagforbundet viser
at innleie av arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren har økt med
hele 76 pst. fra 2016 til 2020. Til sammen brukte norske kommuner
1,2 mrd. kroner på innleie i 2020. Fagforbundet mener omfanget av
innleie tyder på at kommunene i større og større grad baserer ordinær
drift på innleie, og at kommunene blir avhengige av disse firmaene
for å kunne gi innbyggerne det de har krav på. De påpeker videre
at mye innleie gjør det vanskeligere for kommunene å få på plass
en heltidskultur. Og det fører til usikkerhet, lite stabilitet og
dårligere kvalitet på velferdstjenestene. En stor andel av sykefravær
dekkes opp ved innkjøp av tjenester fra bemanningsbyråer, og i en rekke
kommuner brukes innleie som en kompensasjon for lav grunnbemanning.
Forslagsstillerne viser til situasjonen under pandemien som eksempel
på at helsesektoren har gjort seg avhengig av innleie for å sikre
befolkningen et forsvarlig helsetilbud. Da regjeringen stengte grensene
i januar 2021, var konsekvensen at det på bare én uke var hele 330
udekte vakter for spesialsykepleiere ved Oslo universitetssykehus.
Å skaffe arbeidskraft
til samfunnskritiske sektorer bør være en oppgave for det offentlige.
Framfor å bygge et arbeidsliv på innleie bør man øke grunnbemanningen
i både bygg, industri og innenfor den offentlig velferdsstaten.
Der innleie fortsatt trengs, bør det ikke skje gjennom bemanningsbyråer,
men gjennom utleie mellom produksjonsbedrifter og kommunale vikarordninger.
Den offentlige arbeidsformidlingen bør gjenreises. Målet må være
faste, trygge stillinger for flest mulig. Det vil gi frihet og fleksibilitet
til de ansatte og trygghet for samfunnet.
I tillegg må den
generelle adgangen til midlertidige ansettelser fjernes. Det er
all grunn til å tro at når man begrenser mulighetene for innleie,
vil andelen midlertidige ansettelser øke.
Forslagsstillerne
mener det også er nødvendig å presisere og skjerpe arbeidstakerbegrepet
og arbeidsgiveransvaret, jf. Fougner-utvalgets anbefalinger i NOU 2021:9
«Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv». I en rekke bransjer
ser man at arbeidsgivere har organisert seg bort fra ansvar og rettigheter
til de ansatte. Dette er en farlig trend som har fått utvikle seg
altfor lenge, slik man ser i måten Norwegian har organisert virksomheten
sin på, og den såkalte Aleris-saken (nå Stendi), der de ansatte
ble presset til å være selvstendig næringsdrivende.
Det er nødvendig
å forby bemanningsbyråer, fjerne den generelle adgangen til midlertidige
ansettelser og skjerpe arbeidsgiveransvaret for å unngå alle de
ulike måtene å omgå innleiereglene på og sikre at hovedregelen i
arbeidsmiljøloven om at arbeidstaker skal ansettes fast, følges.