Et
nødvendig forbud
Utviklingen av autonome
våpensystemer reiser en rekke akutte etiske problemstillinger. Ansvaret
for tap av menneskeliv er uklart, både juridisk og moralsk, dersom
systemer bruker sensorer til å bestemme hvor og når bruk av makt
finner sted, uten at dette avgjøres av et menneske. Det juridiske
rammeverket som verdenssamfunnet har bygget opp for å regulere og
heve terskler for krigføring og maktbruk, er tilpasset en virkelighet der
beslutninger tas av mennesker som kan ansvarliggjøres. Problemene
med utstrakt bruk av autonome våpen kan derfor ikke reduseres til
systemenes praktisk-teknologiske natur. Folkeretten og humanitærretten blir
i seg selv utfordret av deres eksistens. Dette er hovedgrunnen til
at FNs generalsekretær António Guterres har tatt til orde for et
internasjonalt forbud og uttrykt at å tillate utvikling av autonome
våpen er «politisk uakseptabelt og moralsk forkastelig».
I løpet av det siste
tiåret, mens utviklingen av kunstig intelligens og autonom teknologi
for alvor har skutt fart, har det internasjonale sivilsamfunnet
og det akademiske miljøet gjort et viktig arbeid med å belyse autonome
våpens mulige konsekvenser og viktigheten av et forbud. I 2019 lanserte
over 600 akademikere og teknologer et norsk opprop for et forbud,
og koalisjonen Campaign to Stop Killer Robots har siden 2012 koordinert
flere hundre organisasjoner i over 60 land for å belyse farene ved
utviklingen og arbeide for et internasjonalt forbud.
De siste årene har
spørsmålet om autonome våpen vært gjenstand for diskusjon i FN-systemet,
da spesielt om definisjon og regulering, knyttet til FN-konvensjonen
om inhumane våpen (CCW). I løpet av de siste årene har også over
30 land eksplisitt tatt til orde for at utvikling og bruk av dødelige
autonome våpen bør forbys. Dersom norske myndigheter er villig til
å innta en lederrolle i arbeidet med en forbudstraktat, finnes det
muligheter til å innta en omforent posisjon sammen med flere europeiske
land. Belgia, Irland, Luxembourg og Finland er blant landene som
har uttrykt seg positivt til et forbud mot autonome våpen. I 2019
var Norge blant en rekke europeiske land som stilte seg bak en «Alliance
for Multilateralism on Lethal Autonomous Weapons Systems». Alliansen
flagger dødelige autonome våpensystemer som et av seks områder der
multilateral passivitet anses å true en regelbasert internasjonal
orden, og ber stater bidra aktivt til utviklingen av et effektivt
normativt og operasjonelt rammeverk for dødelige autonome våpensystemer
og påse at produksjon, bruk og overføring av fremtidige våpen «...
are firmly grounded in International Law and state-control». Selv
om dette er langt fra forpliktende nok, er det et steg i riktig
retning.
Dessverre er ikke de stormakter
som står Norge nær, blant pådriverne for en juridisk bindende forbudstraktat.
Snarere er USA, sammen med blant annet Russland, blant landene som
har bidratt til å blokkere og trenere prosesser ment for å skape
en vei til konkrete forhandlinger. Tregheten i de internasjonale
forhandlingene ble eksemplifisert i november 2019, da CCW-møtet
kun klarte å enes om at partene skulle bruke de neste to årene på
en videreutvikling av et normativt og operasjonelt rammeverk. Denne
prosessen har blitt ytterligere forsinket som resultat av covid-19-pandemien.
I denne konteksten er det tvingende nødvendig at vestlige land, og
spesielt land som har en omfattende, teknologiintensiv produksjon
av våpen og forsvarsmateriell, går i bresjen for konkrete restriksjoner
på videre utvikling og bruk.
Regjeringen har også
et tydelig hjemlig mandat. En enstemmig utenriks- og forsvarskomité
fremhevet nettopp den norske rollen i sine merknader til Meld. St.
36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk (jf.
Innst. 439 S (2020–2021)):
«Komiteen mener Norge
må utvikle sin egen kompetanse og ta nødvendige internasjonale initiativ
for å regulere utvikling og bruk av hel- og halvautonome våpensystemer
og annen ny teknologi som kan utfordre grunnleggende prinsipper
i krigens folkerett.»
I senere tid har
regjeringen, blant annet i svar på skriftlig spørsmål til utenriksministeren
(Dokument 15:1900 (2017–2018)), klargjort at:
«Norge er (...) blant
de stater som er skeptiske til hvorvidt det er mulig å utvikle fullt
ut autonom våpenteknologi som vil kunne operere innenfor folkerettens rammer.
Vårt utgangspunkt er at alle våpentyper som ikke kan anvendes i
tråd med humanitærretten, må anses som forbudte.»
Ut over dette er
det imidlertid få tegn til at dette arbeidet har blitt gjort til
et prioritert område for den sittende regjeringen.