Fall er den tiende
viktigste årsaken til dødsfall og den sjette viktigste årsaken til
helsetap i Norge – større enn for eksempel helsetapet forbundet
med hjerte- og karsykdommer. Fallskader utgjør nesten halvparten
av årlige ulykkesdødsfall. 40 prosent av sykehjemsinnleggelser i
Norge kommer i etterkant av fallskader. Omtrent 42 000 personer
over 60 år er utsatt for fallulykker som krever legebehandling.
Ofte ender fallet med bruddskader. Hoftebrudd er mest alvorlig,
og her ligger Norge på verdenstoppen med 9 000 i året.
Beinskjørhet (osteoporose)
er en viktig årsak til at eldre som faller, skader seg oftere og
mer alvorlig. Da kan selv små fall fra stående høyde (såkalte lavenergibrudd)
typisk føre til hoftebrudd, kompresjonsbrudd i ryggen eller brudd
i håndledd eller overarm.
Svært mange av dem
som har beinskjørhet med høy risiko for brudd i Norge, får ikke
behandlingen de trenger, som kan styrke skjelettet og redusere bruddrisikoen.
Ifølge Sykepleien nr. 5/2020 skriver Faggruppe for osteoporose og
benhelse at det er viktig og effektivt å tilby alle som har gjennomgått
et lavenergibrudd, vurdering med tanke på osteoporose. Videre bør
alle over 50 år som har gjennomgått hoftebrudd, kompresjonsbrudd
i ryggen eller to andre lavenergibrudd, få medisinsk behandling
som styrker skjelettet. Denne behandlingen kan halvere risikoen
for nye brudd. Disse behandlingsrådene inngikk i NoFRACT, et stort forskningsprosjekt
som blant annet omfatter fire universitetssykehus i Norge, og hvor
det var tverrfaglig enighet om denne oppfølgingsplanen.
I 2015 hadde regjeringen
et mål om å redusere antallet hoftebrudd med ti prosent innen 2018.
Målet ble satt i forbindelse med fremleggelse av Folkehelsemeldingen
(Meld. St. 19 (2014–2015)). Det samme målet ble gjentatt i Meld.
St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre
fra 2018. I tillegg ble ambisjonen ytterligere forsterket i Folkehelsemeldinga
fra 2019 (Meld. St. 19 (2018–2019)) i form av en nullvisjon for
fallulykker i perioden 2019–2027. Tall fra Nasjonalt hoftebruddregister
viser at regjeringen ikke engang oppnådde en reduksjon på én prosent.
I Sykepleien nr. 5/2020, der temaet var forebygging av fall, uttalte
fagfolk innen feltet at de ikke engang hadde hørt om regjeringens
mål for reduksjon av antall hoftebrudd. De mener hovedgrunnen til
at regjeringen ikke lykkes med målet sitt, er manglende satsing
på oppfølging. Den mest effektive og sannsynligvis rimeligste måten
å få ned tallene på hoftebrudd på, ville vært å tilby alle over
50 år i Norge som brekker noe, utredning og eventuelt behandling
for osteoporose. Medikamentell behandling er det best dokumenterte
tiltaket. Fagfolk etterlyser også nasjonale retningslinjer i form
av en oppdatert handlingsplan og mer lik oppfølging og behandling
etter brudd, og aller helst forebygging av brudd.
Fagmiljøet tar også
til orde for å innføre en modell for bruddforebygging ved alle norske
sykehus gjennom koordinatorbaserte tjenester, kalt FLS (Fracture
Liaison Services). FLS er koordinatorbasert forebygging av sekundære
brudd for osteoporosepasienter, igangsatt av spesialisthelsetjenesten.
Målet med FLS er å identifisere alle som kommer inn på sykehus og
legevakt med lavenergibrudd. Koordinatorbasert vil si at noen, vanligvis en
sykepleier, finner risikopasientene blant bruddpasientene, utreder
dem og anbefaler behandling. Det medisinskfaglige ansvaret ligger
hos ansvarlig lege, oftest en ortoped eller indremedisiner. Fagfolk
viser til at sykehusenes finansieringssystem i dag er til hinder
for slik forebygging og behandling av osteoporosepasienter, fordi
det oppleves som en kamp å få osteoporosemidler over driftsbudsjettet.
Ortopediske avdelinger får inntekter gjennom innsatsstyrt finansering
basert på hvor mange brudd som behandles. Brudd som forebygges,
gir ingen gevinst for sykehuset.
Helsedirektoratets
siste nasjonale retningslinje for å forebygge og behandle osteoporose
ble utgitt i 2005. I 2018 ble det laget «Norske retningslinjer for
tverrfaglig behandling av hoftebrudd» som følge av et samarbeid mellom
Norsk forening for geriatri, Norsk ortopedisk forening og Norsk
anestesiologisk forening. Disse retter seg mot lavenergibrudd hos
skrøpelige eldre. I tillegg er «Behandlingsveilederen ved lavenergibrudd»
utarbeidet i prosjektet NoFRACT, og i 2015 publiserte Faggruppe
for osteoporose og benhelse en veileder for utredning og behandling
av osteoporose hos menn og kvinner over 50 år. Denne veilederen
ble revidert i 2019. Systematisk innsamling og spredning av kunnskap
om bruddforebygging er viktig for å nå målene om en reduksjon i
osteoporotiske brudd. Fagmiljøene og pasientorganisasjoner har i
mange år etterlyst oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer som
også muliggjør etablering av koordinerende tjenester for bruddforebygging,
og det etterlyses også en egen handlingsplan for forebygging av sekundærbrudd
ved osteoporose.
I dag regner man
med at mellom 240 000 og 300 000 nordmenn har osteoporose, og studier
viser at kvinner har nesten dobbelt så stor risiko for å utvikle
sykdommen. En satsing på osteoporosebehandling og forebygging er
også en viktig satsing på kvinnehelse. I årene som kommer, vil den
norske befolkningen leve lenger, og en større andel av befolkningen
vil være eldre. Antallet som er 80 år eller eldre, vil mer enn tredobles
innen 2060. En av de sykdommene som rammer flest eldre – som medfører
betydelige helsetap for den enkelte, og som har betydelige kostnader
for helsetjenesten og samfunnet – er osteoporose.