Norge er et stort og langstrakt land hvor store deler av befolkningen bor spredt rundt omkring i hele landet. Totalt sett er det nesten 11 000 km med riksveier i Norge mens det er omtrent fire ganger så mye fylkesveier, ca. 45 000 km. I tillegg kommer over 42 000 km med kommunale veier. Det sier seg selv at med et så stort nettverk av veier så er kostnadene med å sikre myke trafikanter veldig høye.

Det er bred enighet om null-visjonen i Norge. For å redusere alvorlige ulykker er det avgjørende viktig å sikre myke trafikanter. Sykkel- og gangveier er viktig for trafikksikkerheten, men det er også viktig i et folkehelseperspektiv. Det er en kjent utfordring at behovene for sykkel- og gangveier er vesentlig større enn de økonomiske rammene til dette arbeidet.

Områder hvor det bor flest innbyggere og er mest trafikk, som byer og tettbygde strøk, har blitt prioritert først, mens store deler av distriktene fortsatt mangler tilstrekkelig med sykkel- og gangveier.

Hovedgrunnen til at det blir bygd for lite sykkel- og gangveier er at kostnadene er for høye. Årsaken til at kostnadene er for høye, er Statens vegvesen sine rigide håndbøker og stivbente regler som stiller altfor strenge krav til eksempelvis bredde og stigning. Forslagsstillerne mener at i dag prioriteres unødig strenge regler fremfor trafikksikkerhet og folkehelse. Alt er bedre og tryggere enn å gå og balansere på veiskulderen. Det viktigste må være å sørge for at myke trafikanter slipper å gå i veien.

Dagens strenge og firkantede regelverk gjør at mange lokalsamfunn fortsatt mangler sikre sykkel- og gangveier. Myke trafikanter må ferdes langs sterkt trafikkerte veier med mye gjennomgangstrafikk.

Enkelte lokalsamfunn har allerede på eget initiativ tatt ansvar for å bygge ut med enklere og billigere løsninger, hvor de har bygd på dugnad og ikke har fulgt Statens vegvesen sine rigide håndbøker. Til glede for lokalbefolkningen fungerer de enklere variantene helt perfekt. Statens vegvesen har dessverre vært lite imøtekommende med å endre regelverket eller med å kunne gi unntak til å bygge enklere og billigere. Følgelig er det veldig få enklere utgaver av sykkel- og gangstier i Norge. De mest kjente er langs E136, den såkalte Lesjamodellen og langs fv. 216 fra Moelv til Sjusjøen.

Løsningen på dette er å endre håndbøkene slik at det kan bygges mer sykkel- og gangvei for skattepengene. Det er eksempelvis ikke nødvendig å ha hele 3 meter brede sykkel- og gangveier med strenge krav til stigning, avstand til bilvei og fast dekke. I mange tilfeller vil en gruset tursti som kan følge terrenget, være tilstrekkelig. I Danmark bygges det 2,5 meter brede sykkelveier hvor kapasiteten er flere tusen syklister i timen. I Norge bygger vi 3 meter brede sykkelveier for kanskje noen titalls syklister i døgnet. I sentrale strøk bygges det nå i hele 5–6 meters bredde, bare til noen få hundre syklister i døgnet.

Forslagsstillerne ønsker mer trafikksikkerhet og bedre folkehelse for skattepengene. Dagens håndbøker må endres slik at det åpnes for å kunne bygge enklere og billigere sykkel- og gangveier langs veinettet i Norge.