Bakgrunn
Rekebestanden i Barentshavet
er stor, bærekraftig og sterkt underutnyttet. Bestanden er per i
dag ikke kvoteregulert og inngår derfor ikke i de årlige kvoteforhandlingene
mellom Norge og Russland. ICES, Det internasjonale havforskningsrådet,
gir råd om årlige bestandsuttak, også hva angår rekebestanden i
Barentshavet. For år 2020 tilrådde ICES en MSY (Maximum Sustainable
Yield) på 150 000 tonn, mens tilrådd bærekraftig maksuttak i 2021
er på 140 000 tonn.
Årlig uttak av barentshavreker
har aldri oversteget tilrådd MSY, og uttaket har etter 2000 vært
svært varierende. I bunnåret 2013 lå totaluttaket på ca. 19 000
tonn. I 2019 var totalfangsten oppe på ca. 76 000 tonn, hvorav norsk
fangsandel utgjorde ca. 24 000 tonn, mens norske rekelandinger falt
til ca. 21 000 tonn i 2020.
Utviklingen for norsk
rekeindustri har over lang tid vært svært negativ med bl.a. store
råstoffutfordringer og hyppige permitteringer av ansatte.
Det har ikke alltid
vært slik. Midt på 1980-tallet var årlig totalfangst av reker i
Barentshavet og ved Svalbard på godt over 120 000 tonn. Norske fartøyers
andel utgjorde i overkant av 80 000 tonn, mens russisk fangst lå på
ca. 40 000 tonn. På det meste var det 26 bedrifter i Norge som drev
med maskinpilling av reker, de fleste lå i Troms og Finnmark.
I dag er det kun
to større rekeforedlingsbedrifter igjen i Norge, Stella Polaris
AS og Coldwater Prawns Production AS, begge i Senja kommune.
Fra midt på 1980-tallet
og fram til 2011 lå norske fartøyers andel av totaluttaket av reker
i Barentshavet og ved Svalbard i området 65–90 pst. De senere årene har
Russland foretatt en betydelig opptrapping av sitt rekefiske i de
nordlige havområdene etter at landet i perioden 2005–2015 i praksis
var helt ute av rekefisket. I 2020 var Russlands fangstandel økt
til i underkant av 40 pst., mens Norges andel ble redusert til ca.
30 pst., tilsvarende EU-flåtens fangstuttak (ICES). På bakgrunn
av Russlands strategi for landets fiskeriforvaltning frem mot år
2030 er det grunn til å forvente ytterligere opptrapping av russisk
rekefiske i Barentshavet og i Svalbardsonen.
Mens antall reketrålkonsesjoner
midt på 1980-tallet var oppe i 170, var antallet (mars 2020) redusert
til 53 (tall fra Fiskeridirektoratet). Flere av konsesjonene har ikke
vært aktive de senere år. Kystflåten er helt ute av havrekefisket,
og den alt overveiende delen av reketråltillatelsene innehas av
trålere som også har torsketrålrettigheter. Men en omfattende strukturering
i torsketrålflåten har over tid medført en betydelig akkumulering
av torskerettigheter på et redusert antall fartøyer. På det meste
var det i Norge 132 fartøyer av ulik størrelse med torsketrålrettigheter,
mens antallet per i dag er 36. Av disse har 33 trålere også reketrålkonsesjon
(tall fra Fiskeridirektoratet).
Kraftig strukturrasjonalisering
i havgående flåte har redusert antall aktører og gjort at gjenværende
flåte i større grad konsentrerer fisket rundt de arter som gir størst
inntjening. Mindre tilgjengelige eller mindre lønnsomme bestander
høstes mindre og mindre. Så selv om det er samfunnsmessig lønnsomhet
(i øvrige deler av verdikjeden), driver bedriftsøkonomiske forhold
på fartøynivå flåten bort fra rekene. Kombinasjonen av omfattende
strukturering, gunstig kvoteutvikling for torsk og andre hvitfiskarter
samt gode hvitfiskpriser har medført at kombinasjonstrålerne de
senere år har valgt å bruke en stor del av sin driftskapasitet på
opptak av hvitfiskkvotene, på bekostning av rekefisket.
Det er en utilsiktet
konsekvens av strukturpolitikken som må oppveies når fremtiden til
rekeindustrien gjøres avhengig av lave torskekvoter eller -priser.
Problemer er anerkjent
av fiskerimyndighetene, men foreløpig har ingen formålstjenlig løsning
blitt funnet. I 2013 åpnet Nærings- og fiskeridepartementet for
nytildeling av tre fangstkonsesjoner for reker. Etter søknad ble
Stella Polaris tildelt to konsesjoner og Coldwater Prawns Production
én konsesjon. I forbindelse med nytildelingsbeslutningen uttalte
departementet:
«Formålet er å bidra
til at rekeindustrien får tilgang på mer råstoff.»
Videre ble det framhevet:
«Tildelinger som
bidrar til innovasjon, forskning og utvikling bør premieres ved
ellers like søknader.»
Selv om industribedriftene
fikk innvilget rett til å eie fartøy med kvote, har det vist seg
å være umulig å skaffe finansiering til rekefartøy. Investorer og
finansielle miljøer har framholdt at siden rekefisket er et sesongfiskeri,
vurderes driftsgrunnlaget ikke å være tilstrekkelig til å oppnå
lønnsom drift over året uten at driftsgrunnlaget for reketrålfartøyene
suppleres med torsketrålrettigheter. Også her får torskens verdi
negativ innvirkning på verdiskaping knyttet til reker. Ingen av konsesjonene
er dermed i bruk i dag.
Samtidig er det et
enormt verdiskapingspotensial knyttet til industriell rekeproduksjon.
Ta for eksempel én av industribedriftene: Stella Polaris er i global
sammenheng en ledende produsent av pillede kaldtvannsreker med et
årlig råstoffbehov på 12 000–15 000 tonn. 99 pst. av selskapets
ferdigvarer eksporteres som høyforedlede konsumprodukter som bl.a.
selges i det internasjonale kjedemarkedet. Selskapet har de senere
årene tatt en sterk posisjon i forskning og utvikling (FOU) av nye
produkter basert på restråstoff fra rekeproduksjonen gjennom datterselskapene
Marealis AS og Marealis Innovation AS. Et blodtrykksdempende produkt,
PreCardix, er nå i salg i Canada. Produktet er også godkjent i USA.
FOU-arbeidet skjer i nært samarbeid med forskningsmiljøene ved bl.a.
UiT Norges arktiske universitet, Nofima, SINTEF mv.
Stella Polaris har
som en lokaleid hjørnesteinsbedrift helt fra etableringen tatt et
betydelig samfunnsansvar gjennom å legge til rette for helårlig
drift og helårlige arbeidsplasser. Selskapet har planer om å fornye
og utvide eksisterende produksjonsanlegg i Kårvikhamn og har i den
forbindelse satt seg klare klimamål gjennom bl.a. å ta i bruk ny
og «grønn prosessteknologi» med målsetting om å optimalisere energiforbruket
og på sikt fase ut bruken av fossilt brensel. Målet er å redusere
karbonavtrykket til et minimum. I tillegg vil Stella Polaris, basert
på knoppskyting fra eksisterende produksjonsvirksomhet, bidra til
nyskaping og nye kompetansearbeidsplasser gjennom etablering av
et innovasjonssenter for marint restråstoff, hvor restråstoff fra
flere sjømatbedrifter skal videreforedles til nye og høyverdige
konsumprodukter for det internasjonale markedet. Målsettingen er
100 pst. råstoffutnyttelse.
Skal det være en
fremtid for norsk rekeindustri, må råstoffet sikres. For å bøte
på systemsvikt ved dagens strukturpolitikk mener forslagsstillerne
det er nødvendig å etablere en pilotordning hvor torskerettigheter knyttes
rekekonsesjonen. Rettighetene skal ikke være omsettelige, det stilles
eksplisitte krav om at rekeindustri er målsettingen, og det bes
om søknader som adresserer miljø- og klimautfordringer i fiskeridrift.
Rekefisket er viktig
både næringsmessig og som del av den samlede suverenitetshevdelsen.
Rekefisket i Barentshavet foregår i et område av Arktis der det
er liten annen norsk kommersiell aktivitet. Det internasjonale fokuset
på Arktis og ressursene i nordområdene er sterkt økende også fra
store og fjerntliggende nasjoner. En opptrapping av norsk uttak
av reker i Barentshavet og ved Svalbard vil være et viktig bidrag
til markering av økt norsk kommersiell aktivitet og tilstedeværelse
i et område av Arktis som er viktig for Norges nasjonale interesser.
Det er på denne bakgrunn i Norges nasjonale interesse at norsk kvote-
og fiskeripolitikk kan legge til rette for økt norsk uttak av bærekraftige
fiskeriressurser i de nordlige havområdene og gjennom det bidra
til synliggjøring av utvidet norsk kommersiell aktivitet og norsk
tilstedeværelse i et område av Arktis som har stor nasjonal interesse.