Overvannsproblematikk
En god strategi-
og beslutningsprosess for overvann er avgjørende for å lykkes med
å redusere skade på helse, miljø og infrastruktur, ivareta overvannet
som ressurs og bidra til investeringer i overvannstiltak som er
samfunnsøkonomisk lønnsomme. Overvannsflommer kan motvirkes ved
å anlegge åpne løsninger for overvannet som i størst mulig grad
lar vannet infiltrere i grunnen eller samles opp og fordrøyes i
overvannsdammer. Ved å velge løsninger som opprettholder vannets
naturlige kretsløp og lar vannet ta plass i byen, kan man begrense skadevirkninger
og skape positive elementer i bymiljøet. Det er mange hensyn som
skal veies når kommunen skal planlegge for en helhetlig overvannshåndtering. Det
er ikke slik at alle lokale overvannstiltak er egnet overalt, og
i en del tilfeller må de gjennomføres i kombinasjon med systemer
under bakken for å ivareta hele vannmengden.
I regjeringens forslag
til statsbudsjett for 2021 stod det som følger:
«Det foreslås 5 mill.
kroner i tilskudd til et program for teknologiutvikling i vannbransjen
(2020–2024), betinget av minst tilsvarende bidrag fra kommunene
og fra leverandørindustrien. Målet med et program for teknologiutvikling
i vannbransjen er å oppnå helsemessig tryggere vannforsyning og
større leveringssikkerhet av drikkevann på en kostnadseffektiv og
bærekraftig måte. Det er kommunene som har ansvaret for å tilby
innbyggerne tilfredsstillende vann- og avløpstjenester. Følgelig er
det kommunene selv som må ta initiativer som sikrer nødvendig teknologiutvikling.
Selv om staten ikke har det primære ansvaret, vil et statlig tilskudd
over fem år kunne bidra til utvikling av nye bærekraftige teknologiske
løsninger med sikte på en raskere og mer kostnadseffektiv rehabilitering
av gammelt ledningsnett. Den nærmere innretningen av et program
for teknologiutvikling i vannbransjen er drøftet med KS, Norsk Vann,
leverandørindustrien og Huseiernes Landsforbund. Alle aktørene har
et sterkt ønske om å få på plass et slikt program. Arbeid med videre
utforming av programmet pågår, men er forsinket grunnet koronasituasjonen.»
Midlene til programmet
kan komme via et obligatorisk påslag på vann- og avløpsgebyret,
noe som krever en lovendring i vass- og avløpsanleggslova § 4. Dette
vil kunne gi et nødvendig løft som bransjen trenger for å innovere.
I dag er det utelukkende
det kommunale eierskapet til vann- og avløpsanleggene og innbyggernes
plikt til å betale gebyr som er regulert i vass- og avløpsanleggslova.
Resten av forholdet mellom leverandør og mottaker er regulert i
særlover og avtalevilkår. Det er behov for en mer samlet regulering
av forholdet mellom kommunen som leverandør og innbyggerne som mottakere
av vanntjenester. Kommunene er i en monopolsituasjon som gjør situasjonen
lite egnet for en ren avtalerettslig regulering. Samtidig har kommunene
behov for bestemmelser som er enkle å håndheve. En samlet lovregulering
av tjenesteforholdet vil gjøre vilkårene mer oversiktlige for begge
parter, gi innbyggerne bedre rettssikkerhet og minske utfordringen
med at kommunen opptrer i mange ulike roller. I dag krever eksempelvis kommunen
som bygningsmyndighet at grunneiere knytter bygninger til kommunens
ledninger, som forurensningsmyndighet at de legger om ledningene,
som vannressursmyndighet at de infiltrerer overvannet, og gjennom
abonnementsvilkårene at de fjerner byggetiltak over kommunens ledninger.
Det gir mange «hatter» å holde orden på med tilsvarende muligheter
for å trå feil.
Klimaendringer og
mer ekstremnedbør, kombinert med økt fortetting i byer og tettsteder,
fører stadig hyppigere til store overvannsskader på bygninger og
infrastruktur. Uten forebyggende tiltak forventet overvannsutvalget
i NOU 2015:16 «Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs»
at de totale skadekostnadene i løpet av de neste 40 årene blir i
størrelsesorden 45 til 100 mrd. kroner. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av
forebyggende tiltak er følgelig stor. Det statlige regelverket må
tilrettelegge for nødvendige overvannstiltak, hvordan de skal finansieres,
og hvem som skal ha ansvaret for skader som likevel vil kunne oppstå.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Miljødirektoratet har
foreslått at kommunen gis større myndighet til å pålegge huseiere
å gjøre tiltak. Ofte kan det imidlertid være mer formålstjenlig
at kommunen tar ansvaret for å etablere de forebyggende tiltakene.
Stortinget bør derfor anmode regjeringen om å sette av tilstrekkelige
ressurser til å følge opp forslagene i NOU 2015:16, herunder utrede
spørsmålet om ansvar for skader, og å modernisere lov- og forskriftsreguleringen
av vann- og avløpsgebyrene.
For å sikre rent og trygt vann
til hele Norges befolkning har kommunene et stort behov for at det
utdannes og ansettes nok fagarbeidere og ingeniører/sivilingeniører
på vann, avløp og miljø. Forskning og teknologiutvikling vil også
være avgjørende for å sikre utvikling, utbygging og vedlikehold
av samfunnskritisk infrastruktur, samt tilpasning til klimaendringene.
Norsk Vann sin rapport 258 / 2020, Rekrutteringsbehov i vannbransjen
– status og prognoser 2020–2050, viser at det trengs 37 nye sivilingeniører,
41 nye ingeniører og i gjennomsnitt 113 nye driftsoperatører hvert
eneste år de neste 30 årene for å møte behovet i vannbransjen. I regjeringserklæringen
står det at regjeringen vil «bidra til økt rekruttering av kritisk
kompetanse til kommunesektoren i samhandling med sektorene». Dette
bør også Stortinget følge opp med forslag om å styrke finansieringen
til vannkompetanse i årene som kommer.
Vannbransjen er i
ferd med å etablere Nasjonalt senter for vanninfrastruktur i tilknytning
til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås.
Dette gjøres mulig gjennom en bred mønstring av alle aktører som
utgjør verdikjeden i vannsektoren, samt et viktig finansielt bidrag
på 20 mill. kroner som ble bevilget fra regjeringen i 2017 og 2018.
Kompetansesenteret skal etter planen åpne høsten 2022. Ved hjelp
av de statlige midlene sammen med bidrag fra Norsk Vanns medlemmer,
store kommuner, private leverandører og interesseorganisasjoner
er arbeidet med selve etableringen av senteret kommet godt i gang.
Kompetansesenteret vil bli sentralt i formidling av kunnskap om
metoder og ny teknologi for drift og utbygging av vanninfrastruktur
i Norge. Skolering av driftspersonell og produksjon av nye ingeniører,
samt utprøving av ny teknologi er sentrale faktorer for å kunne
møte utfordringene med fornyelse innen vann- og avløpsinfrastrukturen
i årene fremover. Senteret på Ås er allerede før åpning tiltenkt flere
oppgaver enn det som var utgangspunktet for planene. Dette bidrar
til at senteret blir noe dyrere enn forventet, og det gjenstår noe
før det er fullfinansiert. Utvikling av et godt innhold for kursaktivitet,
teknologiutvikling og forskning ved senteret bidrar til fornyelse
av kritisk vann- og avløpsinfrastruktur og det grønne skiftet. Stortinget
bør derfor bidra til å fullfinansiere senteret med en ekstra bevilgning
på anslagsvis 8 mill. kroner.
Det store etterslepet
og investeringsbehovet i kommunene på vann og avløp bør møtes på
en skikkelig måte, og ikke bare ved å sende regninga til innbyggerne. Selv
om det er kostbart, er det en viktig sak som det haster å gjøre
noe med. Rent vann i krana er en selvfølge i Norge. Men dersom det
skal sikres også i fremtida, må man løfte oppmerksomheten rundt
vann- og avløpssystemene og gjøre det som er mulig, slik at det
ikke er den uheldige innbyggeren nederst i bakken som skal betale regninga.