Demokratiet er avhengig
av frivilligheten og i særdeleshet den aktiviteten som skjer i ungdomsorganisasjonene.
Her legges grunnlaget for fremtidens utvikling og demokrati i Norge.
Ungdommens engasjement, enten det er i partipolitikken, fritidsklubbene, Ungdommens
Kulturmønstring eller Natur og Ungdom, er avgjørende for hvordan
landet ser ut i framtiden. Her finner man det nye Norge, der nye
politiske ideer gror fram, framtidens kulturtilbud utfolder seg, morgendagens
miljøpolitikk dannes, og morgendagens politikere skoleres.
Det siste året har
de frivillige organisasjonene, som resten av samfunnet, måttet gjennomføre
sine aktiviteter under til dels svært strenge og inngripende smitteverntiltak.
Dette har spesielt gått hardt ut over ungdomsorganisasjonene.
Mye av gleden, engasjementet
og inspirasjonen ved å være med i en ungdomsorganisasjon er knyttet
til det sosiale. Man møtes, utveksler ideer, dyrker ens hobbyer, og
utvikler seg som mennesker, i et sosialt fellesskap.
I ett år har mye
av den sosiale kontakten i organisasjonene vært via Teams, Zoom
eller andre digitale møteplattformer. Man har fått nyttig erfaring
som en kan ta med videre, men det er ingen tvil om at organisasjonslivet
har dårligere kår når man ikke kan møtes fysisk. Signaleffekten
ved at kulturbransjen blir hardt ramma av pandemien, kan smitte
over på ungdommens evne til å se dette som en yrkesvei.
Resultatet av det
er at man mister en generasjons viktige stemmer på veien. Som alle
vet sår man viktige frø for hvilken vei man tar videre, nettopp
i ungdomsårene.
Dette kan gå ut over
rekrutteringen til ungdomsorganisasjonene spesielt. I organisasjoner
som først og fremst retter seg mot voksne og eldre, vet mange at
bare man holder ut, så vil den normale aktiviteten ta seg opp igjen.
Men folk som aldri har vært med i en organisasjon, og som får sitt
første møte med organisasjonen gjennom digitale plattformer, gjennom
et helt år, kan lettere miste interessen. Resultatet er at man kan
gå glipp av svært mange viktige deltagere i utviklingen av framtidens
Norge.
En organisasjon som
Natur og Ungdom er for eksempel nødt til å fornye halvparten av
sin medlemsmasse hvert eneste år, bare for å opprettholde medlemstallet.
Hva skjer når de nye medlemmene ikke får mulighet til å møte opp
på samlinger i organisasjonen? Når landsmøtet, hvor det aller mest
spennende skjer utenfor landsmøtesalen, må arrangeres digitalt?
Når seminarene hvor man la seg i en sovepose med mange andre i en
stor gymsal, blir en digital happening, holdes motivasjonen for
deltakelse oppe?
Når den sangen man
skulle synge, eller låta en skulle spille på en scene, blir noe
man må framføre foran egen PC, fra eget soverom, hvor blir det av
tilbakemeldingene som kjennes der og da? Erfaringene med å stå på
en scene er mange, alt det tekniske, følelsen, applausen og ansiktsuttrykkene.
I takt med at flere
og flere blir vaksinert må man forberede gjenåpningen av landet
og det frivillige Norge. En står i fare for å miste en hel generasjon
ungdom som kunne vært fullt engasjert i en organisasjon eller i
utviklingen av kulturtilbudet og idretten.
Voksne politikere
skal vokte seg vel for å fortelle hvordan det skal skje. Det vet
ungdomsorganisasjonene selv. Men man kan bidra til å gjøre overgangen
smidigere.
Skolene er en viktig
rekrutteringsarena både for organisasjonene og kulturen. Derfor
mener forslagsstillerne skolene må bli mer åpne for å ta imot besøk
fra ungdomsorganisasjoner som får muligheten til å presentere seg
og verve medlemmer. Skolene må bli mer åpne for kulturinstitusjonene
som rekrutterer ungdom, samt idrettsorganisasjoner. For mange organisasjoner
og kulturarbeidere møter i dag stengte dører ved skolene. Enten
fordi skolens ledelse mener budskapet er for politisk eller fordi
det havner på siden av pensum.
Det andre man kan
sørge for er å øke den frie grunnstøtten til ungdomsorganisasjonene
og kulturlivet som rekrutterer ungdom. Det trengs en ekstra satsing
nå for å få ting opp og stå igjen.