Digital infrastruktur er ryggmargen i Norges eksisterende og fremtidige næringsliv. Dersom man vil sikre arbeidsplasser, verdiskaping og økt tilflytning til distriktene, må det legges en god strategi for tilgang på høyhastighetsinternett. Norsk verdiskaping er avhengig av en digital infrastruktur med høy kvalitet. Dette avhengighetsforholdet vil fortsette å øke. Internasjonal dataflyt generer i dag større verdier enn tradisjonell handel. I tillegg ser man at 80 pst. av verdens teknologioppstartsselskap har et globalt marked fra første dag. For å utnytte og kapitalisere på dette er næringslivet generelt, og IKT-bransjen spesielt, avhengig av stor utbredelse av høykapasitetsnett.

Norge har en geologi og et befolkningsmønster som gjør utbygging og oppgradering krevende – i både praktisk og kommersiell forstand. Forslagsstillerne ønsker derfor kostnadsreduserende tiltak knyttet til utbygging av høyhastighetsnett og støtter formålet om å bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon.

Utbygging av høyhastighetsnett er i dag preget av til dels store variasjoner i enkeltkommuners håndtering av gebyrer og lokale kostnader i forbindelse med utbygging. Dette har direkte innvirkning på aktørenes kommersielle vurderinger av utbyggingsprosjekter. Det er derfor vesentlig at staten legger tydelige føringer på kommunenes muligheter til å styre lokale graveregler, gebyrstrukturer og -størrelser samt tilgang til fysisk infrastruktur.

Internettutbygging er et godt og hurtigvirkende sysselsettingstiltak, særlig i distriktene. Selve utbyggingsfasen, som omfatter gravearbeid, legging av fiber/kabler, innstallering, påvisning av ledninger i grunn, prosjektering o.l., vil generere flere hundre arbeidsplasser, ifølge tall fra Abelia fra 2020.

I tillegg kommer den langsiktige verdiskapingen – nye arbeidsplasser i dag er avhengige av god bredbåndstilkobling. Verdien av data som går gjennom fiber, har passert verdien av fysisk handel i verden. At områder i landet står uten tilstrekkelig tilkobling, bør ikke være tilfelle i en digital økonomi som den norske.

Covid-19 har gjort situasjonen for de som står utenfor, mer prekær. Mer av verdiskapingen skjer fra hjemmet, og i tillegg er tilkobling en forutsetning for digital samfunnsdeltakelse og inkludering. Veien ut av ensomhet i en pandemi er digital, enten det er barn i karantene eller eldre på eldresentre så er det sterke behov for god tilknytning til omverdenen.

Forslagsstillerne vil på peke viktigheten av at kravet til lokalt bidrag må reduseres til 15 pst. eller mindre for å få flere kommuner med. Dette har utgangspunkt i at kommuner med dårlig råd melder om manglende evne til å prioritere dette i sine budsjetter og øvrig ressurstilfang.

Regjeringen har til nå satt et utydelig mål om at alle husstander skal ha tilbud om høyhastighetsinternett. Svenskene har et mål om at 98 pst. av husstandene skal ha et gigabittilbud innen 2025. Dette legger til rette for at både bedrifter og befolkning får lynraske kommunikasjonskanaler til omverdenen, som håndterer komplekse prosesser på mikrosekunder. Mens svenskene har skjønt at fiber er vesentlig for verdiskaping i hele landet, risikerer Norge om få år å ha mye lavere kapasitet enn nabolandene, noe som gjør Norge mindre konkurransedyktig med hensyn til å tiltrekke seg næringsliv.

Utviklingen er høyst ujevn mellom ulike deler av landet. Tilskuddet til bredbåndsutrulling over statsbudsjettet er blitt økt, og samtidig tilsier regionsreformen at fylkene fremover skal forvalte tilskuddsordningen, med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) som faglig instans. Tidligere har kommunene måttet søke NKOM om midler. Utilstrekkelig kompetanse og forståelse for behovet internt i de ulike kommunene kan trolig delvis forklare den ujevne utviklingen.

Internett er en samfunnskritisk infrastruktur, og det vil potensielt føre til et digitalt klasseskille mellom dem som er raskt på nett, og dem som ikke er det, om målsettingen ikke er bedre og tydeligere.

Internettmålet bør bli mer ambisiøst, og tilskuddet som sikrer utrulling i alle landets hjørner, bør økes. Norge kan ikke ta seg råd til noe annet.

Forslagsstillerne ønsker en målsetting om at 99 pst. av alle husstander i Norge har tilgang til høyhastighetsbredbånd i løpet av 2025, og at tilskuddsordningen for internettutrulling øker kraftig. Det vil også være viktig at tilskuddsordningen kan benyttes av private initiativ og initiativtagere enten det er det lokale næringslivet eller innbyggere som tar tak i de nødvendige utrullingene av bredbånd.