Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler (gradsforskriften) er fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Forskriften regulerer hvilke grader og yrkesutdanninger som kan tildeles av ulike universiteter og høyskoler, hvilke institusjoner som kan gi særlige utdanninger som gir rett til beskyttet tittel, og normert studietid for utdanningene.

Hensynet bak gradsforskriften er myndighetenes behov for en overordnet nasjonal styring med tilbudet av ulike utdanninger i ulike deler av landet. Forslagsstillerne mener at gradsforskriften virker hemmende på utdanningssektoren, og at den bør endres. Flere universitetsrektorer har pekt på det samme. I et innlegg i Khrono 8. februar 2021 skriver Curt Rice (OsloMet), Hanne Solheim Hansen (Nord universitet), Sunniva Whittaker (Universitetet i Agder), Petter Aasen (Universitetet i Sørøst-Norge) og Klaus Mohn (Universitetet i Stavanger) følgende:

«Det er vanskelig å se gode grunner til at noen studier har slike særrettigheter eller monopollignende privilegier i gradsforskriften, mens andre studier ikke har det. Hvor er logikken i at studier i f.eks. rettsvitenskap (juss) er underlagt forskriften og ikke sivilingeniørutdanninger (masterstudier i teknologi)?»

Gradsforskriften bestemmer at det kun er enkelte institusjoner som kan tilby fullverdige utdanninger innenfor blant annet medisin, psykologi, rettsvitenskap og veterinær. For eksempel er det kun Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT – Norges arktiske universitet som har anledning til å tilby profesjonsstudier i medisin og tildele graden cand.med. På tilsvarende vis er det bare UiO, UiB og UiT som kan tilby masterstudier i rettsvitenskap. En slik monopolsituasjon er urimelig.

Forslagsstillerne mener en endring av forskriften, der en fjerner begrensningen av utdanningsinstitusjonenes mulighet for å tilby yrkesutdannelser med beskyttet tittel, vil bidra til at universiteter i Norge får større mulighet til å tilby utdanninger som arbeidsmarkedet har behov for.

Forslagsstillerne vil også peke på at gradsforskriften har sin opprinnelse før kvalitetsreformen i høyere utdanning. Forskriften begrenser videre institusjonenes mulighet til å dekke regionale og nasjonale kompetansebehov og begrenser således institusjonenes mulighet til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag når de ikke kan tilby etterspurte utdanninger. Universiteter og høyskoler har en klar regional rolle ved å utdanne kandidater til regionens arbeidsmarked, men også på et mer strategisk nivå ved at institusjonene samarbeider med kommuner og fylkeskommuner om regionplaner og med næringsliv om studier og forskning.

Stortinget og regjeringen har et overordnet ansvar for sektoren og ivaretar dette gjennom lover, budsjettrammer, øremerkede midler og forskrifter om blant annet kvalitetskrav. Innenfor disse rammene bør det være institusjonene selv som utvikler sine fagporteføljer, uten begrensningene som følger av gradsforskriften.