Bakgrunn
Om lag 1,4 millioner
mennesker reiser mellom Oslo og Stockholm hvert år, viser tall fra
2017. Kun 300 000 av disse tar toget. En viktig årsak til at så
få velger toget, er selvsagt at det tar for lang tid. Med nye traséer
og opprusting av de gamle vil reisetiden kunne reduseres til under
tre timer, og toget vil være et reelt alternativ til fly mellom
Oslo og Stockholm. Befolkningen har økt oppmerksomhet på behov for
miljø- og klimavennlige løsninger, flere ønsker å reise mer miljøvennlig,
og strekningen egner seg godt for å bytte ut fly med tog.
Overføring av reiser
fra fly til tog mellom Oslo og Stockholm vil gi betydelige reduksjoner
i klimagassutslipp. Hvis togtilbudet mellom Oslo og Stockholm oppnår
samme markedsandel som togtilbudet mellom Stockholm og Gøteborg,
vil dette utgjøre 1,65 millioner reiser per år. Dette er i så fall
fem ganger flere enn antall togreiser på strekningen i dag.
Det svenske Trafikverket
ferdigstilte en «åtgjerdsvalstudie» av mulighetene for en ny togstrekning
Oslo–Stockholm i november 2017, hvor målet var å redusere reisetiden
drastisk. Den konkluderte med at det var et stort potensial og kundegrunnlag
for en slik strekning.
En annen utredning,
utført av et svensk selskap eid av svenske kommuner, beregnet at
det er mulig å redusere reisetiden til 2 timer og 55 minutter ved
å bruke en kombinasjon av eksisterende og nye togstrekninger. Ifølge
deres beregninger, basert på erfaringer fra andre land, vil en slik
reisetid gjøre at om lag 60 prosent av dagens flypassasjerer går
over til tog. Det vil i så fall bety at togstrekningen Oslo–Stockholm
vil være økonomisk lønnsom, i tillegg til å ha en positiv klimaeffekt.
Norge bør koble seg
på de svenske utredningene og gjøre en konseptvalgutredning på norsk
side for å få en rask jernbaneforbindelse mellom Oslo og Stockholm
så snart som mulig.
Det svenske selskapet
det henvises til, Oslo-Sthlm 2.55 AB, og det norske søsterselskapet,
Oslo-Sthlm under 3 timer AS, er aktører som ønsker å bygge ut strekningen
med private midler, finansiert av internasjonale selskaper.
Forslagsstillerne
mener at utbygging av så viktig infrastruktur som dette er et offentlig
ansvar. Dersom det anses lønnsomt å bygge ut for private, må det
jo også være lønnsomt for det offentlige.
I Nasjonal transportplan
for 2018–2028 står følgende:
«Jernbanedirektoratet
deltar i Trafikverkets arbeid med Åtgjerdsvalstudie for strekningen
Stockholm–Oslo. Arbeidet er planlagt ferdigstilt i 2017 og kan gi underlag
til en konseptvalgutredning på Kongsvingerbanen.»
Resultatene fra den
svenske utredningen er så positive at Jernbanedirektoratet bør få
i oppdrag å gjøre en konseptvalgutredning (KVU) på hele strekningen
Oslo–Stockholm, i samarbeid med svenske myndigheter, blant annet
for ytterligere å styrke konkurransen med flytrafikken. Utredningen
må avklare konkurranseflaten mot flytrafikken og mulige konsepter
for jernbanen som kan gi en mer bærekraftig transportforbindelse mellom
de to hovedstedene.
Dette var også bakgrunnen
for at representanter fra Sosialistisk Venstreparti for snart to
år siden fremmet et representantforslag om en ny KVU for strekningen Oslo–Stockholm.
Dette ble nedstemt av regjeringspartiene. Det ble henvist til at
det skulle lages en KVU for Kongsvingerbanen, der grensekryssende
trafikk skulle inngå. Dette framgår også av oppdragsbrevet for utredningen
som ble bestilt:
«Utredningen må se
hen til strekningens rolle i lokaltogtrafikken, samt person- og
godstransporten i korridoren mellom Oslo og henholdsvis Stockholm, Narvik
og Hallsberg/Europa.»
Regjeringen la fram
KVU-en for Kongsvingerbanen i november 2020. Men her står følgende:
«Et konsept med en
direkte forbindelse fra Oslo til Arvika eller Karlstad for å korte
ned reisetiden mellom Oslo og Stockholm ble ikke tatt med videre
til mer detaljerte analyser. Mandatet for KVU Kongsvingerbanen er å
se på transportkorridoren Lillestrøm-Kongsvinger-riksgrensen. En
mer direkte forbindelse for den grensekryssende trafikken ligger
derfor utenfor prosjektets mandat.»
Med andre ord: KVU-en
om Kongsvingerbanen tok rett og slett ikke for seg tematikken om
en rask forbindelse mellom Oslo og Stockholm med nye jernbanestrekninger.
Regjeringens utredning konkluderer med følgende:
«Relasjonen Oslo–Stockholm
anbefales utredet videre i eget utredningsarbeid.»
Dette er bakgrunnen
for at forslagsstillerne igjen ønsker å reise kravet om en dedikert
KVU for denne strekningen.
Utredningen må vurdere
ulike traseer og inkludere en vurdering av ulike finansieringsmetoder
for strekningen, inkludert hvordan arbeidet med planlegging og bygging
av strekningen skal organiseres på norsk side.
Det er viktig å se
på en ny KVU for togstrekningen Oslo–Stockholm som et eget prosjekt, i tillegg til tiltakene
som foreslås på Kongsvingerbanen, som bør opprustes parallelt med
omleggingen av Stockholmstraséen. En KVU om rask forbindelse til
Stockholm må ikke føre til svekkelse av Kongsvingerbanen. Denne
bør samtidig rustes opp både for å møte det økende behovet for godstransport
og for å opprettholde et velfungerende persontransporttilbud. KVU-en
for Kongsvingerbanen sier at det på lengre sikt bør legges vekt
på å etablere høyere kapasitet for godstog på banen.
Det har vist seg
svært krevende å finansiere de kostbare jernbaneutbyggingene med
ordinær finansiering, gjennom ordinær ramme i statsbudsjettet. Det
er derfor på høy tid at det utredes andre finansieringsformer for ambisiøse
jernbaneprosjekter som kommer miljøet og de neste generasjonene
til gode.