Det er et akutt behov
for å stille retursaker om lengeværende barn og unge i bero frem
til det er gjennomført en uavhengig utredning av Utlendingsnemndas
praksis i slike saker.
Norge har et regelverk
som skal sikre at det tas særlige hensyn til lengeværende barn i
utlendingssaker. Til tross for dette er det stadig eksempler på
saker som får helt urimelige utslag når det gjelder avveiningen
mellom hensynet til barnets beste, sterke menneskelige hensyn og
innvandringsregulerende hensyn.
Dette er aktualisert
med saken til Mustafa Hasan, som kom til Norge som 6-åring og har
vært her siden. Han har nylig fylt 18 år og har fått utreisefrist
7. desember 2020.
Ved ankomst til Norge
i 2008 oppgav moren til Mustafa Hasan å være palestiner, noe hun
opprinnelig er, men etter ekteskap med en jordaner ble hun statsborger
der. Disse forholdene førte til flere runder i retten. Ingen av
disse forholdene kan barna klandres for.
Saken har nå pågått
i 13 år. Mor ble syk og klarte ikke å ta hånd om sine barn, selv
med hjelp fra barnevernet. I desember 2017 fikk familien endelig
avslag fra Borgarting lagmannsrett. Mor rømte med lillesøster til Tyskland
og senere til Jordan, mens storebror Abdel og Mustafa ble etterlatt
alene i Norge.
Mustafa har gått
på norsk skole siden han begynte i 1. klasse, og har bare et halvt
år igjen av videregående skole. Han ser på Norge som sitt hjemland,
kan verken lese eller skrive arabisk og har ingen forutsetninger
for å kunne fortsette sin skolegang eller komme ut i arbeidslivet
i Jordan.
Etter at Mustafa
fylte 18 år, har han vært under ettervern fra barnevernet. Etter
loven skal han behandles som mindreårig, noe som ikke har blitt
vektlagt hos Utlendingsnemnda (UNE). UNE mener derimot at forholdene
i Jordan ikke er relevante, ettersom han nå er myndig.
Hans bror Abdel har
fått opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn og lang botid
i Norge, mens Mustafa, som har vært i samme situasjon, har fått
avslag. UNE vedgår i sakspapirene at han har sterk tilknytning til
Norge, men at innvandringsregulerende hensyn må gå foran barnets
beste.
Det ble 8. desember
2014 gjort endringer i utlendingsforskriften § 8-5 (varig ordning
for lengeværende barn) med det formålet at barnets beste skulle
bli tillagt større vekt enn etter tidligere praksis.
Ved vurderingene
av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38 skal barns
tilknytning til riket tillegges særlig vekt. Lengden av barnets
opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, skal være et grunnleggende
hensyn. Videre skal blant annet følgende vektlegges:
-
a) barnets behov
for stabilitet og kontinuitet,
-
b) hvilket språk
barnet snakker,
-
c) barnets psykiske
og fysiske helsesituasjon,
-
d) barnets tilknytning
til familie, venner og nærmiljø i Norge og i hjemlandet,
-
e) barnets omsorgssituasjon
ved retur, og
-
f) den sosiale og
humanitære situasjon ved retur.
Etter
utlendingsloven § 38 fjerde ledd skal også innvandringsregulerende
hensyn vurderes. Som tungtveiende innvandringsregulerende hensyn
regnes blant annet om barnets foreldre aktivt har motarbeidet avklaring
av egen identitet etter ankomst til landet, og om de har begått
alvorlige straffbare handlinger.
Jo sterkere barnets
tilknytning etter første ledd er, desto mer skal det til for å legge
avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Ved avveiningen
mot innvandringsregulerende hensyn skal et avslag være forsvarlig
ut fra hensynet til barnets beste.
Saken til Mustafa
Hasan viser at til tross for at intensjonen med endringene i 2014
var at barnets beste skulle veie tyngre, får innvandringsregulerende
hensyn i altfor mange saker avgjørende vekt.
Det er i tillegg
en utfordring at alder ikke tillegges vekt i saker som gjelder ungdom
som har fylt 18 år, men som fortsatt er sårbare på grunn av ung
alder.
Saken til Mustafa
Hasan viser at det er behov for å stille saker som berører barn
og unge asylsøkere med lang oppholdstid, i bero inntil en har gjennomført
en uavhengig utredning av Utlendingsnemndas praksis i disse sakene.