Bakgrunn
Når du blir syk eller
utsatt for skade, skal du ikke bare ha rett på livreddende akuttmedisinske
tjenester, du skal også få nødvendig hjelp til å bli så frisk som mulig.
Det forutsetter tilpassede, likeverdige og gode rehabiliteringstjenester
i hele landet. Det har man ikke i dag.
De store geografiske
forskjellene i rehabiliteringstilbudet i både kommunal- og spesialisthelsetjenesten
har blitt slått fast en rekke ganger, både i Stortinget, av regjeringen
og av pasient- og brukerombudene. Riksrevisjonen viste i 2016 til
at kapasiteten i kommunehelsetjenesten i liten grad har blitt styrket
etter samhandlingsreformen. Få kommuner har etablert forsterkede
korttidsplasser for utskrivningsklare pasienter eller rehabiliteringsplasser.
I tillegg er det slik at de fleste må ha rehabilitering og tilrettelegging
der de lever livene sine: i hjemmet, på arbeidsplassen og i skolen.
Kvaliteten er ulik, og kapasiteten er for liten. Data om rehabiliteringstilbudene
er mangelfulle og usikre. Både Helsedirektoratet og KS etterlyser
data om volumet på tjenestene, resultater av tiltak og hva som skjer
med disse pasientene og brukerne.
Sosiale helseforskjeller
påvirker sterkt hvem som får hjelp, og man ser at de ressurssterke
får bedre og flere helsetjenester enn andre. Det er ikke en akseptabel
situasjon. Pasient- og brukerombudene påpeker at mange selv må etterspørre
rehabiliteringstjenester, og omtaler tilbudet som «de hemmelige
tjenestene». Dette bidrar til at allerede eksisterende forskjeller
forsterkes.
Å sikre gode rehabiliteringstjenester
øker livskvaliteten, øker selvstendigheten og får folk raskere tilbake
i arbeid eller i et liv der de klarer mer selv. I tillegg til at dette
er bedre for den enkelte, er det også lønnsomt for samfunnet. Samfunnet
har ikke råd til at kommunene skal gi pleie- og omsorgstjenester
til personer som med rett rehabilitering i større grad kunne klart
seg selv.
Hvem som får eller
ikke får ulike rehabiliteringstjenester, påvirker også hvor mange
og hvem som blir uføre og faller ut av skolegang og arbeidsliv.
63 pst. av dem som blir uføre, blir det på grunn av psykiske lidelser
eller muskel- og skjelettplager. Den beste måten å gjøre noe med
disse tallene på er gjennom gode og systematiske rehabiliteringstilbud.
I arbeidet med å
utvikle bedre tjenester må man ta utgangspunkt i gode eksempler.
Blant disse er Helsehuset i Indre Østfold. Basisen for utviklingsarbeidet
der har vært:
-
tydelig involvering
av personen som er i et rehabiliteringsforløp
-
bruk av velferdsteknologi
som har stimulert til egentrening
-
veiledning fra fagpersoner
-
tett samarbeid med
spesialisthelsetjenesten
-
bruk av sivilsamfunn
og samvirke med andre tjenesteytere utenfor helsesystemet
Det er
mange som i dag henviser til resultatene fra utviklingsarbeidet
i Indre Østfold. Det er gjort følgeforskning av utviklingsarbeidet
i Indre Østfold, som så langt viser at personer opprettholder funksjon
over tid etter rehabilitering, slik at behovet for andre kommunale
tjenester er blitt redusert. Dette har ført til at flere personer har
vendt tilbake til arbeid, og at flere personer kan bo lenger i eget
hjem, noe som lenge har vært en uttrykt politisk målsetting.
Dette er erfaringer
som må tas med når framtidas rehabiliteringstilbud utvikles. Det
er nødvendig med en full utredning som presenterer konkrete løsninger
for hvordan man kan få et likeverdig tilbud i hele landet, og der
brukerkunnskap eller brukermedvirkning, samarbeid mellom aktører
og bruk av ny teknologi er sentralt. En slik utredning må også svare
på hvilke tjenester du har rett på i kommunen, og hvordan det sikres
at du får det tilbudet du har rett på.
Det er på tide at
pasientenes behov for rehabilitering settes i sentrum. I forrige
stortingsmelding om rehabilitering (St.meld. nr. 21 (1998–99) Ansvar
og meistring) sto det at «[r]ehabiliteringstilbodet er i dag i for
stor grad prega av manglande planlegging og koordinering, uklare ansvarsforhold
og for lite medverknad frå brukarane sjølve». Etter over 20 år er
dette fortsatt tilfellet, og derfor er det nå på tide å bygge ut
en likestilt og god rehabiliteringstjeneste i tråd med formålet
i helse- og omsorgstjenesteloven og som oppfyller forskrift om habilitering og
rehabilitering, individuell plan og koordinator. Det er behov for
et paradigmeskifte der rehabiliteringstilbudet blir prioritert,
og der det blir et likeverdig tilbud i hele landet.