Europautvalgets innordning

Om Europautvalget kan man på Stortingets nettsider lese følgende:

«Europautvalget er Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål. Utvalget behandler hovedsakelig EU-rettsakter (direktiver og forordninger) som skal opp til behandling i EØS-komiteen. Bestemmelser om utvalgets virksomhet er nedtegnet i Stortingets forretningsorden § 17.

Fra Stortingets side består Europautvalget av representantene i utenrikskomiteen og de som er medlem i Stortingets EFTA/EØS-delegasjon. Andre fagkomiteer blir kalt inn dersom aktuelle saker angår deres arbeidsområde. Fra regjeringens side deltar utenriksministeren, eventuelt andre ministere ved behov. Lederen av utenrikskomiteen leder Europautvalget.

Europautvalget møtes før saker skal behandles i EØS-komiteen. Regjeringen legger frem de aktuelle sakene. Medlemmene av utvalget kommer med råd om hvilket standpunkt regjeringen bør ta, men det er opp til regjeringen å ta en endelig beslutning på Norges vegne. Regjeringen er ikke forpliktet til å følge utvalgets råd, men er gjennom parlamentarismen avhengig av Stortingets tillit.

Møtene i Europautvalget er lukket, dersom ikke annet er bestemt. Referat fra et møte offentliggjøres etter møtets slutt, med unntak av de deler som er unntatt offentlighet. Ett år etter møtet offentliggjøres referatet i sin helhet.»

Videre står det om halvårlige redegjørelser fra utenriksministeren følgende:

«Det er et uttalt mål at regjeringen skal konsultere og orientere Stortinget om aktuelle EU/EØS-spørsmål på et tidlig tidspunkt. Som et ledd i dette holder utenriksministeren halvårlige redegjørelser i Stortinget om europapolitikken. Dette er en muntlig orientering fra statsråden, og tar ikke utgangspunkt i konkrete forslag. Redegjørelsen etterfølges vanligvis av en debatt der stortingsrepresentantene får anledning til å uttale seg om regjeringens europapolitikk.»

Betydningen av å forankre Norges politikk i Sikkerhetsrådet

Det er ingen grunn til mindre involvering i arbeidet med Sikkerhetsrådet enn med EØS, snarere tvert imot: I Sikkerhetsrådet vil Norge ha stemmerett som må forankres skikkelig. Det som skjer i FNs sikkerhetsråd, er av stor betydning for Norge og Norges interesser. Forrige gang Norge var representert i rådet, var fra 2001 til 2002. I løpet av denne perioden fattet Sikkerhetsrådet vedtak som fikk store konsekvenser. Blant annet ble det i kjølvannet av terrrorangrepet 11. september 2001 fattet vedtak med langtrekkende konsekvenser for krigene i Afghanistan og Irak. Norge var blant annet ansvarlig for FNs sanksjonspolitikk mot Irak og på denne måten dypt involvert i en av den tidas mest kontroversielle globale konflikter. Det var også mens Norge var medlem av Sikkerhetsrådet at resolusjon 1368 ble vedtatt, noe som la grunnlaget for at Norge ble trukket inn i Afghanistan-krigen.

De siste tjue årene har konsekvensene av disse krigene vært vidtrekkende, og når Norge nå går inn igjen i Sikkerhetsrådet, vil ikke det sette oss i mindre krevende situasjoner. Siden den gang har en stadig mer multipolar verdensorden gjort seg gjeldende. Kina har blitt vesentlig sterkere, mens USA har blitt svekket og, under president Trump, også mer uforutsigbart. Hvordan Norge navigerer i denne situasjonen, vil være av stor betydning for norske interesser i årene som kommer, og da må politikken være demokratisk forankret.

Kjernen i den norske utenrikspolitiske linjen har vært at alt som er i FNs interesse, er i norsk interesse. Men de siste 20 årene har FN-mandater blitt misbrukt, med Libya-resolusjonen som det fremste eksemplet: En resolusjon om å beskytte sivile ble misbrukt for å fremme regimeskifte, med vidtrekkende konsekvenser ikke bare for Libya, men også for land som Mali og Syria. Derfor er det trolig ønskelig med en strengere tolkning av hva som er i Norges interesse. Å bestemme hva som er i Norges interesse, vil ikke bli mindre krevende i årene som kommer, og da er politikkens legitimitet og forankring i befolkningen av enda større betydning.

En etablering av en praksis for sikkerhetsrådsperioden etter modell fra Europautvalget vil også sende et sterkt og tydelig signal om at Norges medlemskapsperiode i Sikkerhetsrådet er et prioritert arbeid som er solid forankret i parlamentet, noe som vil gi ytterligere legitimitet til Norges arbeid i FN.

Politisk totalregnskap for sikkerhetsrådskampanjen

Regjeringen har praktisert åpenhet om pengebruken i forbindelse med sikkerhetsrådskampanjen gjennom publisering av halvårlige rapporter over påløpte kostnader. Den 29. september 2020 ble det samlede økonomiske regnskapet presentert, men det inkluderte da ikke de politiske kostnadene i form av inngåtte avtaler om stemmebytte eller andre gjenytelser for stemmer til Norges kandidatur for et sete i FNs sikkerhetsråd. Når Stortinget i de påfølgende to årene skal kontrollere regjeringens arbeid i Sikkerhetsrådet og ta stilling til saker på konsultativ basis, er det avgjørende at dette arbeidet kan gjøres på et åpent grunnlag, der også et politisk totalregnskap inngår.

Regjeringen har stadfestet at det har blitt inngått stemmebytteavtaler i forbindelse med sikkerhetsrådskampanjen. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sier i svar på skriftlig spørsmål at:

«Generelt er det vår politikk å bruke stemmeretten og stemmebytteavtaler til å fremme kandidaturer som er i tråd med våre utenrikspolitiske prioriteringer, men hver enkelt stemmebytteavtale vurderes individuelt.»

(Dokument nr. 15:21 (2020–2021).

Selv om stemmegivning i forbindelse med kandidaturer i FN-sammenheng ikke er offentlig, ihht. prosedyreregel om hemmelige valg, forhindrer ikke det at Norge kan offentliggjøre hvilke land Norge har lovet å stemme på i et framtidig valg, eller om det er inngått avtaler om andre gjenytelser. Slik mange land i forkant stadfestet at de ville stemme på Norge, uten at dette kan ettergås, kan Norge stadfeste hvem Norge har lovet stemmer til, uten at det er det samme som å gå ut med hva man faktisk har stemt. Denne typen avtaleinngåelse med tilhørende hemmelighold er etter forslagsstillers syn problematisk fordi det kan medføre heftelser som i framtida kan påvirke Norges politikk på andre felt.

Når Norge nå går inn i FNs sikkerhetsråd, er det avgjørende at det skjer på et fundament av åpenhet. Det er ikke bare viktig for at Stortinget skal kunne utøve sin kontrollfunksjon over regjeringens politikk, men også for å sikre den nødvendige tillit til og forankring av norsk politikk om de spørsmål som i aller størst grad angår det norske folk: fred og sikkerhet i en usikker verden.