Bakgrunn
Når mennesker får
opphold i Norge, er det avgjørende for å få et godt liv at bosetting
sikres raskt. For noen fungerer systemene som eksisterer, overhodet ikke.
For tiden er det
15 personer med spesielt store helseutfordringer som venter på å
bli bosatt. En av dem fikk oppholdstillatelse i 2013 og har dermed
ventet i sju år på en permanent bostedsadresse.
Utfordringen er at
den økonomiske støtteordningen med å ta imot flyktninger med særskilte
behov bare varer i fem år. Etter fem år er det kommunen selv som må
dekke omsorgsutgiftene, i enkelte tilfeller snakker man om millioner
av kroner for mennesker som trenger pleie og tilsyn 24 timer i døgnet.
Det er ingen som
ønsker at situasjonen skal være slik at de må vente så lenge. Kommunene
begrunner sine avslag med finansiering, de viser til at den statlige
finansieringen ikke er god nok.
Senja kommune fikk
en slik sak til behanding våren 2020. Etter en formell henvendelse
fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å bosette en
familie ble saken sendt kommunestyret. Både formannskapet og utvalget
som har behandlet saken, mener søknaden bør avslås. Disse menneskene
blir værende i limbo fordi kommunene er redde for kostnadene som
følger med nye innbyggere med store helseutfordringer. Dette viser et
system som har feilet og som setter svært sårbare familier i en
umulig situasjon. Dette kan ikke fortsette.