Bakgrunn

Når mennesker får opphold i Norge, er det avgjørende for å få et godt liv at bosetting sikres raskt. For noen fungerer systemene som eksisterer, overhodet ikke.

For tiden er det 15 personer med spesielt store helseutfordringer som venter på å bli bosatt. En av dem fikk oppholdstillatelse i 2013 og har dermed ventet i sju år på en permanent bostedsadresse.

Utfordringen er at den økonomiske støtteordningen med å ta imot flyktninger med særskilte behov bare varer i fem år. Etter fem år er det kommunen selv som må dekke omsorgsutgiftene, i enkelte tilfeller snakker man om millioner av kroner for mennesker som trenger pleie og tilsyn 24 timer i døgnet.

Det er ingen som ønsker at situasjonen skal være slik at de må vente så lenge. Kommunene begrunner sine avslag med finansiering, de viser til at den statlige finansieringen ikke er god nok.

Senja kommune fikk en slik sak til behanding våren 2020. Etter en formell henvendelse fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å bosette en familie ble saken sendt kommunestyret. Både formannskapet og utvalget som har behandlet saken, mener søknaden bør avslås. Disse menneskene blir værende i limbo fordi kommunene er redde for kostnadene som følger med nye innbyggere med store helseutfordringer. Dette viser et system som har feilet og som setter svært sårbare familier i en umulig situasjon. Dette kan ikke fortsette.