Bakgrunn
Norge som nasjon
har en stolt tradisjon i å ta vare på og beskytte barn, blant annet
med innføring av verdens første barnevernlov i 1896 og etablering
av verdens første barneombud i 1981. Det finnes svært mye godt barnevern
i dagens Norge, som hjelper og støtter familier og barn med utfordringer.
Men samtidig avdekker tilsynsrapporter, utredninger og evalueringer at
barnevernet ikke har evnet å levere forsvarlige tjenester. Det kan
heller ikke bagatelliseres at 37 barnevernssaker er tatt inn til
behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), og
hittil er Norge felt i syv av disse.
Det er svært bekymringsfullt
og sterkt kritikkverdig at barn i barnevernet opplever mange flyttinger,
unødig bruk av tvang, utstrakt bruk av enetiltak og manglende helsehjelp.
FNs barnekomité har overfor Norge uttalt at de er bekymret over
at barn kan ha blitt skilt fra sine foreldre uten at det har vært
til barnets beste, bruken av tvang, adskillelse av søsken, at det
er betydelige regionale forskjeller i barnevernets praksis og utilstrekkelig kommunikasjon
mellom barneverntjenester og familier m.m.
Forslagsstillerne
viser til at det er tjue år siden Befringutvalget la frem NOU 2000:12
Barnevernet i Norge – Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og
forslag til reformer. Utredningen gav en helhetlig gjennomgang og
vurdering av barnevernets forutsetninger, virkemåte, resultater
og reformbehov. Befringutvalget identifiserte endrings- og fornyingsbehov
og fremmet en del forslag til tiltak og endringer som var nødvendige
å gjennomføre for å sette barnevernet i stand til å løse omfattende
og krevende oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Tjue år etter det
omfattende utredningsarbeidet til Befringutvalget, som skulle danne
grunnlaget for å forbedre og fornye barnevernet, er man i dag vitne
til store og alvorlige utfordringer i barnevernet. Det gjelder kompetanse,
organisering, bemanning, ressursbruk og ressursmangel, omfattende
bruk av kommersielle aktører, omsorgsovertakelser på feil grunnlag,
mistillit til og frykt for barnevernet, mangel på kulturforståelse
og manglende rekruttering av fosterhjem.
Det er de siste årene
blitt iverksatt flere tiltak og lovendringer for forbedring av barnevernet,
og nye er varslet. Men forslagsstillerne mener at disse ikke løser
de grunnleggende utfordringene i barnevernet, og at tiltakene ikke
er tilstrekkelige. Barnevernet er et komplekst saksfelt som krever
en bedre helhetstenking.
Det er nødvendig
å få bedre oversikt, for deretter å systematisere og nyttiggjøre
seg relevant forskning, i tillegg til det gode arbeidet som pågår
i mange kommuner.
Det trengs en helhetlig
gjennomgang av alle sider ved barnevernet, som vil gi overblikk
og mulighet til å se hele feltet i sammenheng.
Det trengs nå en
felles virkelighetsforståelse av situasjonen samt vilje til å erkjenne
kritikken som er faglig forankret og har som intensjon å styrke
og forbedre barnevernet. Det overordne målet må være å utvikle et trygt
barnevern for fremtiden, med høy kvalitet og med tillit i befolkningen.
På bakgrunn av de utfordringene
barnevernet står overfor, mener forslagsstillerne at det er nødvendig
at det foretas en helhetlig, uavhengig og faglig gjennomgang av
barnevernet.