Behov
for regelendring
Flere mediesaker,
blant annet i Aftenposten,
viser eksempler på at norske myndigheter ikke godt nok ivaretar
hensynet til barnets beste i utvisningssaker. En rapport nylig utgitt
av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Redd Barna viser
sviktende utredning av barnets beste i utvisningssaker.
Utlendingsdirektoratet
(UDI) har fattet vedtak om utvisning som rammer barn, uten å vite
hvordan barnet har det. I eksempelsaker som er gjennomgått i rapporten,
er adresse, juridisk status og hvem som har det formelle foreldreansvaret,
de eneste opplysningene UDI har om barnet. Det er åpenbart ikke
nok til å gjøre en vurdering av barnets beste i tråd med barnekonvensjonen
og Grunnloven. UDI mangler opplysninger om barnets omsorgssituasjon,
helse, tilstedeværelse/fravær av sårbarhet, sosialt nettverk og
eventuell barnehageplass eller skolegang.
Allerede i 2013 skrev
Barneombudet dette:
«Etter å ha lest
flere utvisningsvedtak mener Barneombudet at det er grunn til bekymring
for om det gjøres en konkret vurdering av hensynet til barnets beste
i hver enkelt sak etter barnekonvensjonen artikkel 3. Hvordan er
barnets rett til å uttale seg ivaretatt i slike saker (artikkel
12)? Vi mener også at vurderinger knyttet til barn må synliggjøres
bedre i vedtakene.»
Barneombudet anbefalte
at «regelverket og forvaltningens praksis må sikre at det gjøres
konkrete vurderinger av hensynet til hvert enkelt barns beste i
hver enkelt sak».
I saker etter barnevernloven
og barneloven kan det oppnevnes psykologisk sakkyndig til å vurdere
barnets omsorgssituasjon og behov, blant annet barnets tilknytning
til omsorgspersoner og konsekvenser av relasjonsbrudd. I utvisningssaker
hvor mor eller far står i fare for å bli utvist, er det lignende
dramatiske konsekvenser for barna. Forslagsstillerne mener derfor
at UDI må innhente sakkyndige som utreder barnets beste, tilknytning
til foreldrene og negative konsekvenser av et utvisningsvedtak,
for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst før vedtak om utvisning
kan fattes.
Både i sakene til
lengeværende asylbarn og til enslige mindreårige asylsøkere med
opphold kun til 18 år var forvaltningens praksis strengere enn hva
stortingsflertallet ønsket. Stortinget grep inn for å sikre at hensynet
til barnets beste ble tillagt tilstrekkelig vekt i avveiningen mot
innvandringsregulerende hensyn. Det samme behovet gjør seg gjeldende
i utvisningssaker som rammer barn. Regelverket i utvisningssakene
har mangler som bør rettes opp, slik at det gjøres en grundig, helhetlig
og individuell vurdering av barnets beste i hver enkelt sak, som
synliggjøres i vedtak, slik barnekonvensjonen krever. Det må sikres
at barnets interesser danner utgangspunktet, løftes spesielt frem
og står i forgrunnen i forvaltningens utvisningsvurdering, i tråd med
dom fra Høyesterett.
Forslagsstillerne
mener det er behov for endringer i utlendingsforskriften tilsvarende
endringene som ble gjort i sakene til lengeværende asylbarn og enslige
mindreårige asylsøkere. Det bør spesifiseres hvilke momenter som
skal utredes og vektlegges i vurderingen av barnets beste i utvisningssaker,
og at vedtak om utvisning skal være forsvarlig ut fra hensynet til
barnets beste.