Artikkel 1 i FN-pakten
fastslår at et hovedmål med FN er
«å hindre og fjerne
trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre
fredsbrudd».
I tiårene før FN-pakten ble
til, ble nærmere 100 millioner mennesker drept i 1. og 2. verdenskrig,
de fleste av dem i Europa. Siden 2. verdenskrig og rettsoppgjøret med
det tyske nazi-lederskapet i Nürnberg-dommen har det vært bred internasjonal
enighet om at en stat som går til angrep på en annen stat, begår
en folkerettslig ulovlig handling, og at angrepskrig kan utløse
individuelt straffansvar for lederskapet i den angripende staten.
Likevel har det lenge vært krevende å etablere en internasjonal
domstol med myndighet til å dømme ledere som er ansvarlige for folkerettsstridig
angrepskrig.
At en slik domstol
nå finnes, er positivt for Norge. Uttalt norsk politikk er at politiske
konflikter skal løses fredelig og basert på vedtatte regler, ikke
gjennom at militært overlegne stater presser sin vilje på mindre
stater gjennom bruk av makt eller trusler om bruk av makt. Som en
småstat med store naturressurser og en utsatt beliggenhet med grense
til en stormakt, er Norge etter forslagsstillers mening blant landene
i verden med størst egeninteresse av en internasjonal rettsorden
som gjør terskelen for angrepskrig så høy som mulig. Sammen med
et sterkt nasjonalt forsvar kan tydelige lovbestemmelser som fastslår
individuelt straffeansvar for ledere som står bak angrepskrig, og
en internasjonal domstol med myndighet til å dømme i slike saker,
spille en viktig rolle i å forebygge angrepskrig.
Per desember 2019
har 39 stater ratifisert Kampala-tillegget, og det pågår politiske
prosesser med sikte på ratifikasjon i en rekke andre land. Blant
landene som har ratifisert tillegget, finnes mange mindre stater
som deler Norges vitale interesse av at angrepskrig straffeforfølges.
Det gjelder ikke minst land som, i likhet med Norge, deler grense
med Russland eller befinner seg i Russlands såkalte interessesfære.
Over halvparten av NATOs medlemsstater har ratifisert tillegget,
deriblant Tyskland, Spania, Nederland, Polen, Estland, Latvia, Litauen
og Tsjekkia. Norges NATO-medlemskap er derfor ikke til hinder for
å ratifisere. Ved ratifikasjon av Kampala-tillegget kan imidlertid
terskelen for deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet bli noe høyere
ved at de folkerettslige rammer for slike oppdrag i fremtiden da bør
utredes nærmere og drøftes nøye på høyt politisk og juridisk nivå
før norsk deltakelse.
Forslagsstiller mener
samtidig at ratifikasjon av Kampala-tillegget kan gi Norge større
utenrikspolitisk handlingsrom. Dette kan spesielt gjelde i situasjoner der
Norge settes under press for å delta i militæroperasjoner i utlandet,
men der norske myndigheter ikke anser dette som formålstjenlig,
eller der myndighetene trenger mer tid for å gjøre en forsvarlig
militærfaglig, politisk og rettslig vurdering før avgjørelsen kan
tas. I slike tilfeller vil en folkerettslig forpliktelse, som ratifikasjon av
Kampala-tillegget representerer, være nyttig for å gi en best mulig
samlet begrunnelse for en eventuell beslutning om ikke å delta eller
for å be om mer tid til å fatte en forsvarlig avgjørelse.