Bakgrunn
Straffesaker kan
gjenopptas etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen. En rekke
saker er blitt gjenopptatt siden kommisjonen startet sitt arbeid
i 2004, de fleste til gunst for tiltalte. Kun i ett tilfelle har saken
vært til ugunst for tiltalte, i saken som er kjent som Kristin-saken,
hvor tiltalte ble dømt for drapet på Kristin Juel Johannessen i
1999. Dom i gjenopptagelsessaken falt i 2016, 17 år etter hendelsen.
Gjerningsmannen soner nå en straff på 13 år.
I Kristin-saken ble
Kristin Juel Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten.
Det ble så sendt krav om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning
(KFV). Her ble kravet avslått med henvisning til voldsoffererstatningsloven
§ 19. Overgangsregler, som sier at kapittel 2 i loven ikke kommer
til anvendelse for straffbare handlinger som har funnet sted før
lovens ikrafttredelse. Det avgjørende ble dermed tidspunktet for når
den skadevoldende handlingen fant sted, ikke tidspunktet for domfellelse.
Dette fikk den urimelige konsekvens at Kristin Juel Johannessens
foreldre ikke fikk tildelt voldsoffererstatning, til tross for domstolens
avgjørelse om at de hadde krav på erstatning. Klageinstansen, Statens
sivilrettsforvaltning, stadfestet KFVs vedtak.
Denne saken har reist
prinsipielle spørsmål knyttet til muligheten for å få voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker.
Det fremstår som
sterkt urimelig og ikke i tråd med grunnlaget for ordningen med
voldsoffererstatning at mennesker som har blitt offer for svikt
i politiets arbeid, og som har måttet vente i årevis for å få en
avklaring og domfellelse i datterens drapssak, skal frarøves muligheten
til å få utbetalt de pengene retten har tilkjent dem, fordi regelverket
om voldsoffererstatning ikke er tilpasset gjenopptagelsessakene.
Det må også anses å være i strid med den alminnelige rettsfølelsen.
At staten forskutterer erstatningen, er et av de bærende hensynene for
en statlig rettighetsordning for voldsofre.
Det er rimelig at
man i gjenopptagelsessaker skal kunne nyte godt av regelverksendringer
som er kommet i tiden mellom hendelsen og domfellelsen. For å sikre dette
må regelverket endre skjæringspunktet fra da den skadevoldende handling
fant sted, til domfellelsen i gjenopptagelsessaken.
Det at kravet man
har på erstatning, kun blir teoretisk med dagens ordning, fordi
man ikke får erstatningen utbetalt, er svært uheldig og fremstår
ikke i tråd med hensikten bak regelverket. At det ikke skal være
anledning til å utbetale den voldsoffererstatningen som retten har
tilkjent i gjenopptagelsessaker, fremstår som en problemstilling
lovgiver ikke har tenkt over. Forarbeidene til voldsoffererstatningslovgivningen
omtaler ikke problemstillingene knyttet til gjenopptagelsessaker.
Man står her overfor
et hull i regelverket som må tettes igjen. Dette vil kun gjelde
et fåtall saker – kun gjenopptagelsessaker som har fått et resultat
til ugunst for tiltalte.