Rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen
Den 1. oktober 2016
ble rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen fjernet i Norge
(jf. Prop. 90 L (2015–2016) og Innst. 391 L (2015–2016)). Fjerningen
av rimelighetsvilkåret ble innført som resultat av asylforliket
i Stortinget og i en situasjon med langt høyere asyltilstrømming
enn i dag. Den senere tids utvikling viser at denne delen av asylforliket
har slått uheldig ut, særlig for de mest sårbare og utsatte asylsøkerne.
Etter lovendringen
er Norge er det eneste landet i Europa som anvender internflukt
uten et rimelighetsvilkår. Opphevingen av rimelighetsvilkåret har
ført til at mange som tidligere ville blitt anerkjent som flyktninger,
nå blir returnert. Det bidro også til en dramatisk økning i antall
barn som kun fikk opphold på humanitært grunnlag fram til fylte
18 år.
I høringsnotatet
til lovendringen brukte regjeringen en dom fra Høyesterett som begrunnelse
for at fjerningen av rimelighetsvilkåret ikke var i strid med folkeretten.
Det ble hevdet at:
«Det er på det rene
at folkeretten ikke pålegger statene å operere med et rimelighetsvilkår.
Høyesterett slo dette fast i [Rt. 2015 s. 1388].»
Utlendingsnemnda
(UNE) var imidlertid uenige i denne tolkningen i sitt høringssvar
og hadde
«vanskelig for å
se at dette fremgår uttrykkelig av dommen».
Også Norsk organisasjon
for asylsøkere (NOAS) og UNHCR påpekte at departementet fremstilte
plenumsdommen feilaktig. UNE viste i sin høringsuttalelse til at
læren om internflukt oppsto i statspraksis på midten av 1980-tallet.
Utgangspunktet var UNHCRs «Håndbok om prosedyrer og kriterier for
å fastsette flyktningers rettsstilling» (1979), som oppstiller et
krav om rimelighet. Punkt 91 i håndboken sier at en asylsøker ikke kan
henvises til å søke tilflukt i en annen del av hjemlandet hvis det
«ikke ville ha vært
rimelig å forvente at han skulle gjøre det».
UNE viste videre
til at anvendelsen av rimelighetsvilkåret kan variere fra land til
land, også innad i enkelte land, fordi det er vagt og skjønnsmessig.
De fleste stater har likevel et rimelighetsvilkår. Slik konvensjonen
tolkes i praksis, må internflukt være trygt, tilgjengelig og rimelig.
UNE mente at statspraksis
«taler for at Norge
er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt»,
når en asylsøker
ellers fyller vilkårene etter flyktningkonvensjonen. I så fall vil
søkeren ifølge UNE ha rett til flyktningstatus hvis internflukt
er urimelig. Andre typer oppholdstillatelser vil ikke være tilstrekkelig.
Også UNHCR påpekte i høringen at Norge er folkerettslig forpliktet
til å ha et rimelighetsvilkår.
Stortingets vedtak
av 14. november 2017 om å innføre sårbarhetskriterier, jf. Dokument
8:56 S (2017–2018), stopper ikke bruddet på flyktningkonvensjonen. Barn
som etter konvensjonen er flyktninger, har krav på flyktningstatus
i Norge, ikke en vurdering etter sårbarhetskriterier. Sårbarhetskriterier
kan kun gi opphold på humanitært grunnlag, som gir færre rettigheter
enn flyktningstatus. Forslagsstillerne mener derfor at rimelighetsvilkåret
i internfluktvurderingen må gjeninnføres i utlendingsloven § 28
femte ledd.