Sommeren 2018 advarte
Rådet for dyreetikk om et økende problem med såkalte valpefabrikker
i Norge. De hadde mottatt bekymringsmeldinger fra veterinærer, Mattilsynet
og dyrevelferdsorganisasjoner, og leder Inger-Lise Andersen ba myndighetene
ta ansvar for endringer i regelverket. Valpefabrikker betegner useriøse oppdrettere
med hunder som får mange kull uten å ivareta dyrenes velferd og
helse. De mest etterspurte rasene, blant andre flere av de populære
minirasene, er mest utsatt.
Valpefabrikkene og
andre former for useriøs avl innebærer to store etiske utfordringer:
den generelle mangelen på ivaretakelse av dyrevelferden og den økte risikoen
for ekstremavl.
Oppdrett av hunder er i Norge
ansett som hobby, ikke næring. Hvem som helst kan starte oppdrett,
uten noen krav til kompetanse, sertifisering eller registrering. Inntekter
fra hobbyvirksomhet er ikke skattepliktige før de regnes som levebrød,
og denne grensa settes av skattemyndighetene i hvert enkelt tilfelle.
Det blir stadig flere og flere hundeeiere i Norge, og det er stor
etterspørsel etter valper. På finn.no er prisen for en valp ofte mellom
10 000 og 20 000 kroner. Til sammen gjør dette at det er muligheter
for å tjene store summer på hundeoppdrett.
For kjøpere er det
vanskelig å orientere seg i et uregulert og uoversiktlig marked.
Torill Moseng, president i Den norske veterinærforening, mener valpefabrikkene ofte
fremstår som profesjonelle, og at det er vanskelig for kjøper å
avdekke om valpene har det godt. Kjøper har et stort ansvar for
å vurdere forholdene, men det kan være vanskelig å orientere seg
i markedet og skille mellom seriøse og useriøse oppdrettere. Noen
ender derfor opp med usunne valper og store veterinærutgifter. Det viser
at den tilgjengelige informasjonen ikke er tilstrekkelig. Også Moseng
etterspør bedre reguleringer fra myndighetene.
De fleste oppdrettere
i Norge driver for interessens skyld, de har få kull per år og tar
godt vare på dyra sine. De er som oftest medlemmer i frivillige
kennel- og raseklubber og følger klubbenes etiske retningslinjer
for dyrehold og avl. Dessverre holder det ikke at hundemiljøet tar
ansvar på frivillig basis. Det er ingen krav til oppdrettere om
å være medlem i klubbene. Seriøse oppdrettere har få fordeler i
markedet, mens de useriøse oppdretterne tjener store summer på dyrs
lidelse. En sertifiseringsordning for oppdrettere med tre eller
flere valpekull per år vil derfor være gunstig for de som driver
seriøs oppdrett med god dyrevelferd.
Det vil innebære
at de fleste hobbyoppdrettere fortsetter som før. Frivillig sertifisering
også for oppdrettere med ett eller to kull vil imidlertid kunne
gi dem et fortrinn når kjøper skal velge.
Dagens rammeverk
belønner dårlig dyrevelferd. Den frivillige innsatsen er et godt
utgangspunkt, men i noen tilfeller vil menneskers egoisme og grådighet
føre til at dyr utnyttes for penger. Dyrevelferdsloven slår fast at
dyr har egenverdi, skal behandles godt og beskyttes mot fare for
unødige påkjenninger og belastninger. Voksne avlshunder og valper
i valpefabrikkene behandles ikke på denne måten. Heller ikke dyrevelferdslovens paragrafer
om levemiljø og avl overholdes.
Valpefabrikker har
lenge vært et kjent problem i andre land, og land som England har
gått foran ved å endre lovverket for å redusere problemet med useriøse
oppdrettere. I England må oppdrettere som møter visse kriterier,
søke om lisens og får en inspeksjon med vurdering og veiledning
av veterinær. Ordningen innebærer også uanmeldte besøk.