Stortinget ber regjeringen igangsette en kvalitetsreform for et bedre barnevern, gjennom å fremme de nødvendige lovforslag og sørge for at følgende initiativ og endringer settes i verk:

• 1. Barn og foreldre

  • a) Barns beste skal ligge til grunn for alle tiltak og all hjelp gjennom hele kontakten med barnevernet, og bestemmelsen om dette i barnevernloven må flyttes fra § 4 til § 1, formålet.

  • b) Brukerperspektiv fra barna selv og foreldrene skal gjennomsyre praksisen og må inkluderes i digitale plattformer som utvikles.

  • c) I møtet med familiene og barna skal barnas foreldre ha en egen, selvstendig stemme og bli hørt gjennom hele prosessen.

  • d) Foreldre og barns situasjon skal vurderes felles og hver for seg. Foreldre som blir fratatt barna, skal ha tilbud om oppfølging etter at vedtak om omsorgsovertakelse er fattet.

  • e) Fosterforeldres stilling skal gjennomgås, og oppfølging og veiledning skal forbedres.

  • f) Tjenesten må ivareta behovene for kulturforståelse og hensynta språkutfordringer som urfolk, innvandrere og nasjonale minoriteter har.

  • g) Ettervern bør utvides til 25 år.

• 2. Rettssikkerhet

  • a) Alle fylkesnemndene skal ha tilbud om dialog/samtaler forut for behandling av saken i fylkesnemnda.

  • b) Sakkyndige skal få oppdrag gjennom en søknadsbasert ordning i fylkesnemndene.

  • c) Akuttvedtak skal alltid underlegges en second opinion-vurdering. Vedtaket skal også alltid sanksjoneres av en ytre instans.

  • d) Ankemulighetene vedrørende omsorgsovertakelse bør endres, og det må utarbeides klarere kriterier for hvor ofte en ankesak kan reises. Barns hensyn må ivaretas bedre enn i dag.

  • e) Det må sikres åpenhet for pressen i saker i fylkesnemndene.

  • f) Muligheten for å stille kvalitetskrav til advokater som skal føre barnevernssaker, må utredes.

  • g) Det politiske ansvaret for barnevernet skal tydeliggjøres og være klart forankret gjennom egne, årlige kvalitetsbaserte rapporter til kommunestyrene.

• 3. Organisering, samarbeid og virkemiddelapparat

  • a) Tjenester som rettes mot barn og unge og deres familier, skal organiseres i samlokaliserte lavterskeltiltak med tverrfaglig kompetanse. Jordmor, helsesøster, psykolog, sosionom og barnevernspedagog skal være minimumsbemanning. Tjenesten kan inkludere andre faggrupper som for eksempel lege, familieterapeut, pedagog, førskolelærere o.a.

  • b) Formelt, praktisk samarbeid mellom barnevern, skole og frivillige aktører i kommunen som arbeider med tiltak for barn og unge, bør lovfestes.

  • c) Begrepet akuttvedtak bør erstattes med hastevedtak.

  • d) Virkemiddelapparatet i Nav/sosialtjenesten må utvides, hjemmehjelp, leksestøtte, støttekontakter o.l. må være tilgjengelig raskt og uten byråkratiske ordninger.

  • e) Veiledende kriterier for bemanningsnorm i barneverntjenesten bør utredes.

• 4. Utdanning

  • a) Relevante utdanninger må legge sterkere vekt på relasjonskompetanse og styrket kunnskap om familierelasjoner og praktisk lavterskel familiearbeid.

  • b) Praksis og sosialfaglig innhold skal utgjøre en større andel av relevante utdanninger.

  • c) Veiledningskompetansen må styrkes, intern veiledning må bli en del av praksisen, og veiledningsarbeidet for fosterhjemsfamilier må bedres.

  • d) Klasseperspektivet må vektlegges sterkere i utdanningen for å gi studentene en bedre forståelse av hvordan sosial bakgrunn, levekårsstress i fattige familier og språkbarrierer påvirker samhandlingen mellom barnevernet og familier.

  • e) Det bør legges til rette for flere praksisnære karriereløp for barnevernspedagoger, sosionomer og andre ansatte, og at flere med praktisk erfaring får muligheten til å ta mastergrad og doktorgrad (PhD-utdanning) og å ta kunnskapen med seg tilbake i arbeidet i barnevernet.

  • f) Det bør legges frem en plan for opptrapping av stipendiatstillinger innen sosialt arbeid og barnevernsutdanninger for å bidra til mer kunnskapsbasert utvikling av profesjonene.