Samferdsel
Forslagsstillerne
viser til at transportsektoren er en sektor som i svært stor grad
er avhengig av fossil energi, og en av de sektorene i Norge som
slipper ut mest klimagasser. Utslippene fra veitrafikken er på 8,8
millioner tonn CO2, mens utslippene
fra luftfart, sjøfart, fiske og motorredskaper er på 6,6 millioner
tonn CO2. For å klare å kutte
utslippene nok trengs flere strategier, både reduksjon i transportbehovet
og god arealpolitikk, infrastrukturinvesteringer i miljøvennlige
transportformer som kollektivtrafikk, virkemidler for overgang fra
bil og fly til kollektivtransport, sykkel og gange, samt overføring
av gods fra vei til sjø og bane og dessuten et teknologiskifte som
faser ut den fossile energien.
I veitrafikken finner
man den store nedgangen i klimagassutslipp siste år med om lag 900 000
tonn nedgang på de offisielle statistikkene. Likevel er samferdsel
den største utslippskilden i Norge, og utslippene har økt betydelig
siste to tiår. Personbilene står for største utslippskilde, deretter
følger varebiler og tunge kjøretøy. Skipsfart og innenriks luftfart
er også betydelige utslippskilder. Utenriks luftfart føres
ikke i den norske utslippsstatistikken. For å kutte utslipp må man
både redusere transportbehovet, få til en overgang til mer miljøvennlige
transportformer og få til en overgang til nullutslippsteknologi.
2017 var et rekordår
for salg av biodrivstoff, som utgjorde 15,5 prosent av drivstoffet
i veitrafikken. Dessverre var nesten halvparten av biodrivstoffet
regnskogsødeleggende palmeolje. Markedet for palmeolje
er viktigste årsak til stor regnskogsødeleggelse i Indonesia og Malaysia.
En vesentlig grad av utslippsreduksjonen som er gjennomført i Norge,
motsvares derfor av økte globale utslipp og regnskogsødeleggelse.
Stortinget har gjort
vedtak som innebærer at nybilsalg etter 2025 skal være nullutslippsbiler.
I tillegg har man sluttet opp om følgende klimamål slik de fremkommer
fra fagetatene i «Grunnlagsdokument Nasjonal transportplan 2018–2029»
s. 33:
«Transportetatene
foreslår følgende mål:
-
Nye ferjer og hurtigbåter
skal bruke biodrivstoff, lav- eller nullutslippsteknologi
-
Innen 2025 skal
landstrøm og ladestrøm være tilgjengelig for skip i de største havnene
og i de øvrige havnene som har størst potensial for utslippskutt
-
Inntil nullutslippskjøretøyene
tar over skal bensin og dieselbilene som selges være ladbare hybrider
og i størst mulig grad kunne bruke biodrivstoff
-
Etter 2025 skal
nye privatbiler, bybusser og lette varebiler være nullutslippskjøretøy
-
Innen 2030 skal
nye tyngre varebiler, 75 prosent av nye langdistansebusser, 50 prosent
av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy
-
Innen 2030 skal
varedistribusjonen være tilnærmet utslippsfri i tråd med EUs ambisjon
-
Innen 2030 skal
40 prosent av alle skip i nærskipsfart bruke biodrivstoff eller
være lavutslipps- eller nullutslippsfartøy
-
Innen 2030 skal
minst 30 prosent av drivstoff til innenriks og utenriks luftfart
være biodrivstoff
-
Offentlige etater
skal i størst mulig grad benytte biodrivstoff, lav og nullutslippsteknologi
i egne og innleide kjøretøy og fartøy
-
I 2050 skal
transportsektoren være tilnærmet utslippsfri/klimanøytral.»
Per i dag har ikke
Norge tilstrekkelige virkemidler til å nå målene, eller til å nå
målsettingen om å kutte halvparten av utslippene i transportsektoren.
For å få til de ulike målene trengs det en opptrappingsplan og en
plan for opptrapping av virkemiddelbruken. Norge må også gjøre store
infrastrukturinvesteringer i årene som kommer. I faggrunnlaget for
Nasjonal transportplan anslås det for eksempel at en investeringskostnad
for ladeinfrastruktur for 1,6 millioner privatbiler og 250 000 elvarebiler
er 16 mrd. kroner.
I byer bor og arbeider
flere folk på et begrenset område. Avstander blir kortere og transportbehovet
reduseres. Stortinget har vedtatt et mål om nullvekst i personbiltrafikken
i byområdene som er aktuelle for byvekstavtaler (tidligere bymiljøavtaler)
med staten. For å kutte utslipp og nå nullvekstmålet for byene trengs
en kombinasjon av satsinger på transportreduserende tiltak og økt
tilrettelegging for kollektivtransport, sykkel og gange, konkluderer
fagetatene i faggrunnlaget for Nasjonal transportplan. For at folk
skal velge alternativer til bil, må infrastrukturen og kollektivtransporten oppgraderes
og utvides. Satsing på framkommelighet for gående, syklende og kollektivreisende
er også et velferdsgode som sikrer mobilitet for alle, uavhengig
av om man har tilgang til bil eller ikke.
Staten har åpnet
for forhandling om byvekstavtaler med flere mellomstore byer etter
modell av de største byene. Nullvekstmålet for byene blir av trafikketatene
i faggrunnlaget for Nasjonal transportplan foreslått utvidet til
å omfatte alle byregioner der miljø- og kapasitetsutfordringene
gjør det formålstjenlig å håndtere persontransportveksten med kollektivtransport,
sykkel og gange. Per i dag har man ikke nok virkemidler til å sikre at
målet nås i mellomstore byer, og fortsatt er en rekke byer ikke
omfattet av ordningen med statlig støtte til kollektivsatsing og
forpliktende byvekstavtaler. Arbeidet med å gi flere byer byvekstavtaler
må framskyndes, og forslagsstillerne viser til at en rekke byer,
som for eksempel Ålesund, Haugesund og Grimstad, har gått sammen
i et nettverk for å få gjennomslag for dette kravet. Forslagsstillerne
mener dessuten at staten i større grad må stille opp med økt finansieringsgrad
på de største kollektivinvesteringene. Dessuten må man sikre at byvekstavtalene
også støtter opp under målsettingene om fossilfri kollektivtrafikk
og mål om nullutslipp på bussene.
Stortinget har gitt
regjeringen i oppdrag å forhandle fram en forpliktende avtale om
utslippsreduksjon med tilhørende CO2-fond
for næringstransporten. Dette har vært et ønske fra så vel næringsorganisasjonene
i næringstransporten som miljøorganisasjoner og store aktører som
LO og NHO. Størrelsen på overføringene til fondet skal blant annet
sees i sammenheng med den andelen av merprovenyet fra eventuelle
fremtidige økninger i CO2-avgiften
som er varslet fra regjeringen. Norge har lang erfaring med å etablere
miljøavtaler, både med industrien når det gjelder klimagassutslipp,
og senere etableringen av NOx-fondet. Miljødirektoratet utarbeidet
rapporten «Miljøavtale med CO2-fond.
Modellering av kostnader og potensial for utslippsreduksjoner». Rapporten
viser et betydelig utslippspotensiale, men også barrierer, og er
et godt grunnlag for å forhandle om en forpliktende miljøavtale.
Forslagsstillerne
viser til at CO2-fondet potensielt vil
bli et viktig virkemiddel for å innfri Norges klimaforpliktelse
for 2030, og at fondet derfor bør være etablert, notifisert og i
operativ drift i god tid før 2020. Da haster det med å komme i gang
med reelle forhandlinger. I svar på skriftlig spørsmål, jf. Dokument
15:2234 (2017–2018), varsler klima- og miljøministeren at et eventuelt CO2-fond bør administreres over
statsbudsjettets utgiftsside og administreres av Enova. En slik
løsning minner om en politikk med ordinære tilsagn fra Enova og dermed
ordninger som allerede finnes. Det er krevende å se hvordan dette
skal kombineres med en reell miljøavtale med bransjen, og bekymringen
er at løsningen i mindre grad vil motivere bransjen til å inngå
ambisiøse utslippsforpliktelser. Den valgte løsningen regjeringen skisserer,
overser dermed de positive erfaringene staten har hatt med tilsvarende
miljøavtaler tidligere. Regjeringens foretrukne modell er i strid
med ønskene fra bransjen, og alle utbetalinger vil kunne være i
konkurranse med Enovas øvrige arbeid.
Forslagsstillerne
har merket seg den svært store positive effekten som stortingsvedtaket
om krav til nullutslipp for ferger i alle fergeanbud har hatt for
utvikling og omstillingen til nullutslippsløsninger for fergesektoren, og
for at Norge har fått en internasjonalt ledende maritim leverandørindustri
på nullutslippsløsninger. Flere fylkeskommuner er altså aktive pådrivere
for et grønt skifte innen fergetrafikken, men savner å få kompensert merkostnadene
som innfasing av nullutslippsferjer medfører. Det er også verdt
å minne om at regjeringen fremdeles ikke har fulgt opp følgende
stortingsvedtak (vedtak 957 (2016–2017)):
«Stortinget ber regjeringen
utarbeide krav i forskrift til lov om offentlige anskaffelser om
at alle nye ferger og rutebåter benytter lav- eller nullutslippsteknologi
når situasjonen tilsier at det er mulig.»
Forslagsstillerne
mener erfaringen fra fergesatsingen gir et unikt utgangspunkt for
Norge til å videreføre og forsterke denne ledende posisjonen globalt
på utslippsfrie og hybride skipsløsninger med å få til en tilsvarende
utvikling i øvrige deler av maritim sektor som har skjedd i fergesektoren
til nå. Det er derfor viktig å få til tilsvarende tydelige og sterke
politiske vedtak og virkemidler for øvrige deler av maritim sektor
som for ferger.
Fiskeoppdrettlokaliteter
inkludert båter tilknyttet lokalitetene har ifølge ABB og Bellona
et beregnet utslipp på 453 972 tonn CO2 i
året. Båtene alene har et totalt utslipp på 224 000 tonn CO2 årlig. Oppdrettsnæringen
er i gang med å elektrifisere lokaliteter. Det antas at om lag 50
prosent av anleggene i dag er tilknyttet landstrøm. Ifølge en studie
av DNV GL kan en betydelig del av dagens lokaliteter elektrifiseres
til en relativt lav kostnad når energibesparelser tas med i regnestykket.
Det er altså et betydelig potensial i å elektrifisere flere av de
lokalitetene som fremdeles ikke er elektrifisert, samt å elektrifisere
båter tilknyttet fiskeoppdrettsanlegg. Alle båter tilknyttet oppdrettsanlegg
kan i prinsippet elektrifiseres, men utslipp fra arbeidsbåter er
ifølge studien den største utslippskilden.