Bakgrunn

Paris-avtalen ble et vendepunkt for det internasjonale samarbeidet på klimaområdet. Avtalen gir en klar retning for fremtidig klimaarbeid og inneholder bestemmelser og målsettinger for å redusere klimautslippene drastisk.

For å oppfylle forpliktelsene haster det med tiltak både nasjonalt og internasjonalt. I denne sammenheng har norsk industri et potensial til å ta globalt lederskap innen utvikling av lav- og nullutslippsteknologi, rene produksjonsprosesser og CO2-fangst og -lagring. Klimaendringene er bl.a. et resultat av utslipp fra bl.a. energibruk, industri, transport og landbruk og industriutslipp er globalt den største utslippskilden, og utslippene fra denne sektoren vil forbli høye uten et omfattende teknologiskifte.

Norge må nå ta på seg rollen som pådriver for å få fram ny teknologi, og det vil være avgjørende å innrette virkemidlene i klimapolitikken slik at de kan bidra til et teknologiskifte i eksisterende industri og til å gjøre Norge til et attraktivt område å etablere ny grønn industri i.

For å løse klimaproblemet trengs det store teknologisprang innenfor industriproduksjon, og forslagsstillerne viser til at teknologiene som man foreslår å ta i bruk innen karbonfangst og -lagring, er avgjørende for å redusere klimautslippene fra industrielle prosesser. Det haster med tiltak, og det må legges til rette for at gode prosjekter med gode muligheter blir realisert. Fangst og lagring av CO2 (CCS) vil være et viktig verktøy for å redusere CO2-utslipp og for å nå de globale klimamålene slik de er definert i Paris-avtalen, og realisering av CO2-fangst og -lagring er en helt nødvendig del av det grønne skiftet og et vesentlig nasjonalt og globalt klimatiltak.

CCS på CO2-utslipp fra forbrenning av fossil energi og industriproduksjon er ifølge FNs klimapanel et sentralt tiltak i arbeidet med å redusere verdens klimagassutslipp. Det finnes flere CO2-håndteringsprosjekter i drift verden over, men det er fortsatt svært kostbart og et stort behov for videreutvikling av teknologiene. Arbeidet med CO2-håndtering handler derfor i stor grad om å utvikle teknologi og bidra til kostnadsreduksjoner.

Forslagsstillerne mener at Norge må bidra til å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst, bruk og lagring av CO2 gjennom realisering av tre fullskala-anlegg innen 2022, og viser til at Stortinget i løpet av 2018 skal avgjøre veien videre for Norges fullskala-prosjekt for CO2-fangst og -lagring.

Etablering av et CO2-lager på norsk sokkel vil kunne utgjøre en viktig faktor i en større industriell hydrogensatsing i Norge. På samme måte som bed tidligere norsk statlig satsing på eksport av naturgass bør Norge utvikle muligheten til å forsyne Europa med nullutslippshydrogen i industriell skala. Hydrogen er en viktig og stadig større andel av variabel fornybar energi i Europa og er foreløpig eneste mulige nullutslippsløsning for store skip og transport over lengre distanser til havs. Hydrogen kan også brukes i tungtransport og i industrielle prosesser.

CCS-satsingen i Norge muliggjør lagring av CO2 både fra norske og store europeiske punktutslipp og er en nødvendig katalysator for etablering av et CCS-nettverk på tvers av landegrenser. Utredning av lagringsplasser for CO2 vil være et avgjørende viktig ledd i arbeidet for å få på plass fullskala-anlegg for fangst og lagring av CO2 fra norsk industri.

Forslagsstillerne viser til at Statoil skal utrede hvilket potensial som finnes for å ta imot CO2 fra både norske og europeiske utslippskilder. Dette vil kunne bli verdens første lager som kan ta imot CO2 fra flere industrielle kilder. Lageret som skal utredes, vil ha potensial til å ta imot CO2 fra både norske og europeiske utslippskilder, og det blir verdens første lager som kan ta imot CO2 fra flere industrielle kilder.

Målet med prosjektet er å fange CO2 fra tre landbaserte industrianlegg på Østlandet og transportere CO2 med skip fra fangstområdet til et mottaksanlegg på land som blir lokalisert på vestkysten av Norge. Ved mottaksanlegget vil CO2 pumpes fra skipene til tanker på land, før den sendes i rør på havbunnen til én eller flere injeksjonsbrønner øst for Troll-feltet på norsk sokkel.

Norge har allerede lang erfaring med CO2-håndtering. Siden 1996 har CO2 fra gassproduksjon på norsk sokkel blitt injisert tilbake under havbunnen. CO2-håndteringsprosjektene ved Sleipner, Gudrun og Snøhvit er de eneste CO2-håndteringsprosjektene i drift i Europa i dag, og er unike i offshoresammenheng. I tillegg er teknologisenteret på Mongstad (TCM) verdens største anlegg for testing og utvikling av teknologier for CO2-fangst. TCM har vært i drift siden 2012 og er en arena for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO2-fangst i industriell skala.

Tre prosjekter med CO2-rensing ved industrianlegg og ett CO2 transport- og lagringsprosjekt har gjort for- og konseptevalueringsstudier. Tre industriklynger i Østfold, Nordland og på Sørlandet har nylig signalisert interesse for å følge etter. Det finnes med andre ord flere potensielle norske CCS-prosjekter i ulike planleggingsfaser.

Regjeringen skal legge frem og Stortinget skal behandle de prosjektene som har gjort for- og konseptevalueringsstudier, før sommeren 2018. I investeringsfasen vil de prosjektene som besluttes videreført, motta statsstøtte i form av direkte subsidier over statsbudsjettet. Denne prosessen for behandling av søknader om finansieringsstøtte har hittil vært uforutsigbar, og den har forsinket flere av prosjektene med minst ett år. Statsbudsjettet for 2017 støttet prosjektene, men for 2018 ble det ikke bevilget midler til neste fase. Dette skaper usikkerhet, forsinkelser, merkostnader og prosjektgjennomføringsrisiko.

Norge trenger en mer forutsigbar ordning for finansiering av prosjekter for å redusere CO2-utslipp. Den nye ordningen bør åpne for flere aktører med ulike teknologiløsninger som kan konkurrere på like vilkår.

Disse prosjektene trenger også finansiering på mellomlang og lang sikt. Forslagsstillerne mener derfor at regjeringen må utrede internasjonale erfaringer med, og relevante modeller for, støttemekanismer på mellomlang og lang sikt. Relevante finansieringsmodeller er de som stimulerer til rask utvikling av CCS-prosjekter i kommersiell skala etter, og uavhengig av, den første nødvendige statsstøtten og når nødvendig infrastruktur og installasjoner er på plass.

Industrielle aktører etterlyser finansieringsordninger som er forutsigbare og bærekraftige, og som likebehandler ulike løsninger. En finansieringsmodell består av ulike virkemidler og markedsmekanismer som varierer over tid. Det vil være behov for å øke tilgangen på kapital og risikoavlastning i demo-, piloterings- og investeringsfasen, i tillegg til å benytte EØS-midlene til å støtte forskning på og utvikling og bygging av fullskala-anlegg for fangst og lagring av CO2 i Europa. CO2-transport og -lagring representerer en ny industri for hele Europa som Norge kan utnytte og bygge videre på gjennom eksisterende industriell ekspertise og forsyningskjeder. Dette vil åpne nye muligheter for fagfolk i offshoresektoren når nedtrapping i olje- og gassproduksjonen tiltar for alvor.