Bakgrunn
Det norske samfunnet
preges fortsatt av det ujevne maktforholdet mellom menn og kvinner.
Ikke minst gjelder dette kulturfeltet. Aktiv likestillingspolitikk
må føres kontinuerlig, med aktive målrettede virkemidler, skal man
oppnå økt likestilling.
Bedre kjønnsbalanse
i norsk film- og tv-bransje har lenge vært et mål for Arbeiderpartiet.
Film og tv-serier er det kulturtilbudet som brukes mest, og i tillegg
er historier som fortelles på film, blant de historiene som virker
sterkest på oss. Historiene skaper mening, gir oss ny innsikt og
hjelper oss å forstå oss selv og samfunnet rundt oss. Det er av
avgjørende betydning for fellesskapet at alle deler av befolkningen
opplever å kjenne seg igjen i historiene som fortelles. Når flertallet
av norske filmer er laget av en mann, har et mannsperspektiv og en
mann i hovedrollen, vil det påvirke hvordan en oppfatter seg selv
og hverandre.
Under den Arbeiderparti-ledede
Stoltenberg II-regjeringen (2005–2013) ble det satt tydelige mål
om likestilling i norsk filmbransje, og utviklingen gikk i riktig retning,
selv om det gikk sakte. Da Høyre og Fremskrittspartiet overtok regjeringsmakten
i 2013, ble det politiske målet om likestilling i norsk film aktivt
avskaffet, og utviklingen har de siste årene gått i feil retning. Tallene
fra 2017 viser at bare 27 pst. av hovedrollene i norske spillefilmer
ble spilt av kvinner, en nedgang fra 30 pst. i 2016. Kvinneandelen
i norske premierefilmer har falt fra over 34 pst. i 2015 til under
30 pst. i 2017. Mannlige produsenter hadde i gjennomsnitt to ganger større
produksjonsbudsjett for spillefilm enn kvinnelige produsenter i
2015, og nesten tre ganger større i 2016. Selv om noen indikatorer
viser svak positiv utvikling, er tallenes tale klar: Mannsdominansen
i norsk filmbransje er fortsatt intakt.
Fravær av likestilling
er en del av strukturene som danner rammene for norsk filmproduksjon,
og som påvirker hvilke stemmer som får slippe til, og hvilke som ikke
får slippe til, hvilke historier som blir fortalt, og hvilke som
ikke blir fortalt. Forslagsstillerne mener det er på høy tid å ta
alle talentene i bruk for å øke både kvaliteten og mangfoldet i
norsk filmproduksjon. Talent er likt fordelt mellom menn og kvinner,
og man mister gode talent når så få kvinner får sjansen til å lage
film. Forslagsstillerne mener at en høyere kvinneandel vil øke kvaliteten
på norsk film ved at det kommer inn flere gode prosjekter fra kvinner
samtidig som menn vil levere høyere kvalitet når de får mer konkurranse.
Økt likestilling vil gi en mer mangfoldig filmportefølje, der flere stemmer
slipper til, og der flere kan kjenne seg igjen i historiene som
blir fortalt. Man må derfor bruke tilgjengelige virkemidler for
å slippe til kvinnelige filmtalent og stimulere dem til å fortelle
sine historier. En jevnere fordeling av midler og posisjoner er
verken kvotering eller forfordeling, det er lik tilgang til ressursene.
Forslagsstillerne
merker seg at det argumenteres mot tiltak som kan øke kvinneandelen
i norsk film, ved å vise til at ukvalifiserte kvinner vil få sjansen
på bekostning av kvalifiserte menn, og at mål om likestilling står
i veien for kunstnerisk frihet. Forslagsstillerne mener tvert imot
at fravær av likestilling står i veien for kunsten og kvaliteten.
Et ordnet og anstendig
arbeidsliv med arbeidstidsreguleringer har vært en av hovedårsakene
til at både kvinner og menn kan kombinere arbeidsliv med familieliv,
og at det derfor er høy kvinnelig sysselsettingsgrad i Norge. Filmarbeid,
med mye frilansarbeid, mye arbeid over korte perioder og ofte lange
opphold mellom oppdrag, gjør særlig småbarnsforeldre sårbare. Forslagsstillerne
etterlyser bedre HMS-arbeid og aktiv tilrettelegging for at filmproduksjon
på en bedre måte kan kombineres med familieliv. Arbeidsmiljøloven
må følges, og HMS-arbeidet må være systematisk. Det er viktig at
tiltak mot seksuell trakassering inngår som en del av det aktive
HMS-arbeidet.
Forslagsstillerne
viser til Arbeiderpartiets medie- og demokratiutvalg, som understreket
behovet for en mer offensiv og helhetlig filmpolitikk enn den som
føres av sittende regjering. Utvalget satte opp tre overordnede mål
for norsk film- og tv-dramabransje: Norske kinofilmer skal vinne
priser på internasjonale A-filmfestivaler, norske dramaserier og
spillefilmer skal eksporteres til utenlandske marked og lønnsomheten
i hele verdikjeden skal økes. For å nå disse målene mener forslagsstillerne
det er nødvendig å styrke Filmfondet og filmregionene økonomisk,
slik Arbeiderpartiet har vist i sine alternative statsbudsjett.
En økonomisk styrking vil også legge til rette for å øke mangfoldet
av filmer som mottar støtte, og tillegge målet om økt likestilling
større vekt.
Forslagsstillerne
registrerer at Norsk filminstitutt har utarbeidet en handlingsplan
for økt likestilling, men mener det er nødvendig å ta i bruk mer
aktive tiltak for å få fortgang på likestillingen i norsk film enn
tiltakene som er inkludert i den eksisterende planen.