Bakgrunn
Ved Stortingets behandling
av Prop. 84 S (2016–2017) om regionreformen ble det vedtatt å overføre eierskapet
og ansvaret for forvaltning, drift og utbygging av nåværende statlige
fiskerihavneanlegg til regionalt folkevalgt nivå fra 2020, det samme
med tilskuddsordninga for de kommunale fiskerihavner, jf. Innst.
385 S (2016–2017).
Fiskerihavner er
havner og anlegg der staten har bidratt med hele eller deler av
nødvendig infrastruktur/moloanlegg mv. I dag ligger ansvaret for
utbygging og vedlikehold av eksisterende og nye fiskerihavner hos Kystverket.
Kystverket har en solid kompetanse på utbygging, drift og vedlikehold
av disse anleggene og ser disse i sammenheng med øvrige behov for
sjøveis infrastruktur. I tillegg er det en klar styrke at Kystverket
også i planprosessene besitter nautisk kompetanse, som vil være
en viktig premissgiver i alle havneplanleggingsprosesser.
Fiskerihavner har
vært utbygd siden slutten av 1800-tallet. I dag er moloanlegg og
andre innretninger like viktig mange steder for samfunnssikkerheten
som for fiskeri- og næringsaktivitet, da som en beskyttelse mot
naturkrefter for bygninger og annen kritisk infrastruktur langs
kysten. Bruken av havnene har endret seg over årene, slik at det
i mange havner ikke lenger er fiskeriaktiviteter og i andre havner
er aktivitetene sterkt redusert.
Vedtaket om å overføre
ansvaret for forvaltning, utbygging og drift av fiskerihavneanlegg
til de nye regionene har ført til at all planlegging av fiskerihavnprosjekter har
stoppet helt opp. Prosjekter som ligger inne i Nasjonal transportplan
etter 2019, vil gå en svært usikker framtid i møte.
Det registreres at
kommuner og fylker langs hele kysten uttrykker bekymring for endringen.
Fylkeskommunene er sentrale i prioriteringen av de statlige midlene
slik ordningen fungerer i dag. Dette fungerer godt og må videreføres.
Vedlikehold og utbygging
av disse anleggene krever en svært spesiell kompetanse, som Kystverket
besitter. En fragmentering av ansvar og finansiering vil gi en dårligere
forvaltning av eksisterende og nye fiskerihavneanlegg og vil kunne
medføre lavere kompetanse og økt byråkrati samlet sett.