Bakgrunn

Ved Stortingets behandling av Prop. 84 S (2016–2017) om regionreformen ble det vedtatt å overføre eierskapet og ansvaret for forvaltning, drift og utbygging av nåværende statlige fiskerihavneanlegg til regionalt folkevalgt nivå fra 2020, det samme med tilskuddsordninga for de kommunale fiskerihavner, jf. Innst. 385 S (2016–2017).

Fiskerihavner er havner og anlegg der staten har bidratt med hele eller deler av nødvendig infrastruktur/moloanlegg mv. I dag ligger ansvaret for utbygging og vedlikehold av eksisterende og nye fiskerihavner hos Kystverket. Kystverket har en solid kompetanse på utbygging, drift og vedlikehold av disse anleggene og ser disse i sammenheng med øvrige behov for sjøveis infrastruktur. I tillegg er det en klar styrke at Kystverket også i planprosessene besitter nautisk kompetanse, som vil være en viktig premissgiver i alle havneplanleggingsprosesser.

Fiskerihavner har vært utbygd siden slutten av 1800-tallet. I dag er moloanlegg og andre innretninger like viktig mange steder for samfunnssikkerheten som for fiskeri- og næringsaktivitet, da som en beskyttelse mot naturkrefter for bygninger og annen kritisk infrastruktur langs kysten. Bruken av havnene har endret seg over årene, slik at det i mange havner ikke lenger er fiskeriaktiviteter og i andre havner er aktivitetene sterkt redusert.

Vedtaket om å overføre ansvaret for forvaltning, utbygging og drift av fiskerihavneanlegg til de nye regionene har ført til at all planlegging av fiskerihavnprosjekter har stoppet helt opp. Prosjekter som ligger inne i Nasjonal transportplan etter 2019, vil gå en svært usikker framtid i møte.

Det registreres at kommuner og fylker langs hele kysten uttrykker bekymring for endringen. Fylkeskommunene er sentrale i prioriteringen av de statlige midlene slik ordningen fungerer i dag. Dette fungerer godt og må videreføres.

Vedlikehold og utbygging av disse anleggene krever en svært spesiell kompetanse, som Kystverket besitter. En fragmentering av ansvar og finansiering vil gi en dårligere forvaltning av eksisterende og nye fiskerihavneanlegg og vil kunne medføre lavere kompetanse og økt byråkrati samlet sett.