Bakgrunn

Arbeidslivskriminaliteten brer om seg i stadig nye bransjer. Mennesker utnyttes, og fellesskapet snytes for skattepenger. Det er bred politisk enighet om å stoppe arbeidslivskriminaliteten. Samtidig opplever folk som jobber i ulike etater, utfordringer med at de virkemidlene de har tilgjengelig, ikke er tilstrekkelige.

Arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer om utfordringer med å stoppe kriminelle i arbeidslivet blant annet på grunn av et lovverk som gjør det vanskelig å samarbeide og utveksle informasjon etatene imellom. De ansatte på arbeidslivskriminalitetssentrene løfter fram en rekke tiltak og lovendringer for at de kan jobbe mer effektiv mot arbeidslivskriminaliteten. Det er krevende for de ulike etatene å samarbeide når de er bundet av taushetsplikten seg imellom.

Sverige har et lovverk som skal bøte på den typen problemer. Det vises her til utdrag:

«Lag (2016:774) om uppgiftsskyldighet vid samverkan mot viss organiserad brottslighet

1 § Denna lag gäller vid särskilt beslutad samverkan mellan myndigheter för att förebygga, förhindra eller upptäcka brottslig verksamhet som

1. är av allvarlig eller omfattande karaktär, och

2. bedrivs i organiserad form eller systematiskt av en grupp individer.

2 § Inom ramen för samverkan enligt denna lag ska en myndighet trots sekretess lämna uppgift till en annan myndighet om det behövs för den mottagande myndighetens deltagande i samverkan.

En uppgift ska inte lämnas om övervägande skäl talar för att det intresse som sekretessen ska skydda har företräde framför intresset av att uppgiften lämnas ut.

3 § Endast myndigheter som regeringen bestämmer ska vara skyldiga att lämna eller ska få ta emot uppgifter enligt denna lag.»

I dag er det tilfeller der Arbeidstilsynet møter folk som «kom i går» og ikke har HMS-kort, og Arbeidstilsynet kan kun be dem oppgi navn og fødselsdato. Det gjør at Arbeidstilsynet ikke har mulighet til å kontrollere dette hvis det ikke er andre etater med denne hjemmelen til stede (som Nav eller politiet).

Arbeidstilsynet har pr. i dag heller ikke hjemmel til å bruke sine virkemidler der virksomheter eller andre unnlater å gi opplysninger til Arbeidstilsynet, jf. § 18-5 i arbeidsmiljøloven. Denne hjemmelen finnes i dag i allmenngjøringsloven, men ikke i arbeidsmiljøloven. Dersom en virksomhet ikke gir opplysninger som Arbeidstilsynet har bedt om etter § 18-5, har ikke Arbeidstilsynet andre sanksjonsmuligheter for å få opplysningene enn å politianmelde forholdet. Erfaringsmessig er dette tungvint, og politiet henlegger ofte sakene. Arbeidstilsynet må derfor få mulighet til å bruke andre virkemidler som pålegg eller lignende dersom virksomheter ikke gir opplysningene de skal. Arbeidsmiljøloven § 18-5 må derfor være en del av grunnlaget som det kan sanksjoneres mot etter § 18-6, som omhandler Arbeidstilsynets virkemidler.

Etatene opplever å mangle virkemidler mot de groveste kriminelle i arbeidsmarkedet, når de for eksempel kun kan starte etterforskning, ettersyn og kontroller og ikke stanse drift. Mens sakene behandles, fortsetter kriminaliteten. På denne måten tappes den norske stat fortløpende for velferdsmidler.

Etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b er det kun det å formidle tjenester til en utlending som innebærer en utilbørlig utnyttelse av vedkommende, som er straffbart. Forslagsstillerne ønsker at regelverket også straffer den som utnytter utlendingen direkte. En slik bestemmelse vil være nyttig i arbeidet for å stoppe arbeidslivskriminalitet i bransjer hvor det forekommer slavelignende forhold. Lovendringen vil bidra til en enklere etterforskning av slike saker og sannsynligvis flere tilståelsesdommer.