Da dette forslaget
først ble fremmet i 2014, jf. Dokument 8:80 LS (2013–2014), var
utgangspunktet for forslagsstillerne et ønske om å opprettholde
den allmenne tilliten til politikken. Senere tids opplysninger har
understreket at forslaget omhandler forhold som er svært viktige,
og som behøver regulering. Forslagsstillerne mener det nyvalgte
Stortinget må behandle spørsmålet på ny.
Den følgende teksten
er svært nær ved å være en ren kopi av forslaget som ble fremmet
i 2014, med én viktig endring: Det foreslås nå at ikke bare oppdragsgiver
skal oppgis, men også innholdet i oppdraget. For å illustrere med
et aktuelt eksempel, vil det ikke være nok å oppgi at en har jobbet
for Norges idrettsforbund, men en vil også måtte oppgi at oppdraget
handlet om å drive lobbyvirksomhet for et OL i Oslo og rettet mot
eget parti.
«Manglende
åpenhet om tidligere oppdragsgivere samt politiske og næringsmessige
interesser hos statsråder og statssekretærer kan, med rette eller
ikke, så tvil om politikkens integritet. Bak forslaget ligger det
også et ønske om å hindre en utvikling hvor politikken kommersialiseres.
Det skal være nærhet i politikken og det skal ikke være økonomiske
interesser som skal avgjøre hvem som får påvirke politiske beslutninger.
Samtidig er det viktig ikke å mistenkeliggjøre politikken eller
politikere. Derfor må en ny lovbestemmelse være bygget på tillit
til den enkeltes politiske skjønn, og den må være enkel å forholde
seg til og enkel å praktisere.
Konkret er utgangspunktet
utnevnelsen av statsråd Sylvi Listhaug og flere statssekretærer
med bakgrunn fra kommunikasjonsbransjen da regjeringen Solberg tiltrådte.
Problemstillingen med utnevnelser av statssekretærer med
denne bakgrunnen er ikke ny, men er tydelig aktualisert gjennom
at også en statsråd ble utnevnt mens vedkommende arbeidet som rådgiver
i et kommunikasjonsrådgivningsselskap.
Allerede ved tiltredelsen
ble det gjort klart fra statsråd Sylvi Listhaug at hun ikke ville
oppgi sine tidligere oppdragsgivere. Det ble imidlertid gjort et
forsøk på å møte habilitetsproblematikken ved at departementsråden
i Landbruks- og matdepartementet fikk statsrådens liste over tidligere
oppdragsgivere. Basert på denne listen skulle departementsråden
ivareta statsrådens eventuelle inhabilitet. Det samme ble gjort
gjeldende for statssekretærer.
Som et resultat
av flere offentlige henstillinger om åpenhet om tidligere kundeforhold
og bindinger, ble statsminister Erna Solberg involvert i saken.
Justisdepartementets lovavdeling, som på henstilling fra statsminister
Erna Solberg vurderte saken, kom til at listen over Sylvi Listhaugs
tidligere oppdragsgivere ikke skulle offentliggjøres, men forbli
hos departementsråden. Videre har Sivilombudsmannen hatt en grundig behandling
av saken.
Slik saken nå står,
er det allerede et regelverk for behandling av overgang fra regjering
til bransjer og stillinger som vil ha nytte av innsikten som en
plass i regjering gir, i form av karantene og saksforbud. Og et
eget organ som behandler disse spørsmålene, karanteneutvalget. Spørsmålet
for forslagsstillerne er hvordan man skal ivareta åpenhet og kontroll
den andre veien, særlig når dette gjelder den person med avgjørende
myndighet: statsråden.
Uavhengig av synspunktene
på lovavdelingens beslutning mener forslagsstillerne at reglene
i offentlighetsloven og forvaltningsloven ikke er det naturlige
stedet å forankre en eventuell ny lovbestemmelse om opplysningsplikt.
Kort om gjeldende regler om habilitet
Reglene om inhabilitet
i forvaltningsloven gjelder også for statsråder når de opptrer i
egenskap av departementssjef jf. forvaltningsloven § 10. Etter forvaltningsloven
§ 6 annet ledd vil statsråden/statssekretæren være inhabil når det
foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til
vedkommendes upartiskhet i saken. Særegne forhold kan være ansettelses-
eller kundeforhold, men det foretas en bred, skjønnsmessig vurdering
av om tilknytningen kan svekke tilliten til at saken behandles nøytralt.
Lovavdelingen har ved tidligere tolkningsuttalelser lagt til grunn
at det må foretas en konkret helhetsvurdering. Poenget er at avklaring om
den enkeltes statsråd eller statssekretær er inhabil vil måtte skje
i tilknytning til hver enkelt sak hvis og når den måtte oppstå.
Og det følger av forvaltningsloven at vedkommende selv skal vurdere
sin inhabilitet. Forslagsstillerne legger til grunn at departementsråden
vil følge opp eventuelle inhabilitetsspørsmål som kan oppstå i tilknytning
til de kundeforhold som fremgår av de aktuelle listene.
Forslagsstillernes
poeng er imidlertid at inhabilitetsreglene ikke medfører at det
skapes noen generell åpenhet om regjeringsmedlemmers eller statssekretærers
tilknytning til tidligere oppdragsgivere. Inhabilitetsreglene er
dermed ikke egnet til å sørge for at allmennheten får kunnskap om
hvilke bindinger som foreligger og hvilke interessekonflikter som
eventuelt kan oppstå. Inhabilitetsreglene er derfor heller ikke egnet
til å sikre at den generelle tilliten til regjering og forvaltning
ivaretas.
Et lovforslag om
opplysningsplikt om tidligere oppdragsgivere vil derfor være et
nødvendig tillegg og supplement til gjeldende inhabilitetsregler.
Tillegg til allerede eksisterende
regelverk
Spørsmålet om det
bør fremmes et forslag om en ny lovbestemmelse om opplysningsplikt
for statsråder og statssekretærer knyttet til tidligere oppdragsgivere,
bør sees på bakgrunn av lignende regelverk som allerede eksisterer.
I henhold til lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers
verv og økonomiske interesser med tilhørende forskrift (FOR 2012-11-30-1114)
har statsråder allerede i dag en plikt til å registrere sine verv
og økonomiske interesser i den til enhver tid gjeldende registreringsordning
som gjelder for stortingsrepresentanter.
Den underliggende
registreringsordning er gitt i ‘Reglement om register for stortingsrepresentantenes verv
og økonomiske interesser’, vedtatt av Stortinget 18. desember 2008
(endret 10. mars 2011 og 16. oktober 2012, jf. Stortingets forretningsorden
§ 74).
Hensynene bak loven
Om bakgrunnen for
lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser
heter det i forarbeidene, jf. Innst. 26 L (2012–2013) under merknad
fra Stortingets presidentskap, blant annet:
‘Opplysninger om
regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser har hittil vært
registrert på frivillig grunnlag i registeret for stortingsrepresentantene. Åpenhet
om forhold som kan tilsi bindinger til organisasjoner og næringsliv
har samme betydning for tilliten til regjeringsmedlemmer som til
stortingsrepresentanter.’
Om bakgrunnen for
ordningen og de underliggende hensyn heter det i forslag til lov
om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser
(Prop. 139 L (2011–2012)):
‘Stortinget etablerte
i 1991 en frivillig ordning for registrering av stortingsrepresentantenes
og regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser. Formålet
med registeret var å skape større åpenhet om representantenes og
regjeringsmedlemmenes økonomiske tilknytning til, eller verv i organisasjoner,
selskaper, institusjoner mv., slik at offentligheten kan få kunnskaper
om hvilke interessekonflikter som eventuelt kan oppstå. Registeret
ble ført manuelt og gjort tilgjengelig ved henvendelse til Stortinget.
Etter innstilling
fra Stortingets presidentskap (lnnst.S. nr 72 (2008-2009) vedtok
Stortinget 18. desember 2008 å endre Stortingets forretningsorden
slik at stortingsrepresentantene fikk en plikt til å registrere verv
og økonomiske interesser. Begrunnelsen for å gjøre ordningen obligatorisk
var at nasjonalforsamlingens autoritet og integritet var best tjent
med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene
handler ut fra skjulte motiver.’
Da Stortinget innførte
en obligatorisk registreringsordning, måtte ordningen for regjeringsmedlemmene vurderes
på nytt, da Stortingets presidentskap uttalte at en videre fellesordning
forutsatte at ordningen ble gjort obligatorisk også for regjeringsmedlemmene.
Etter dette fikk man på plass dagens lov- og forskriftsregler som
altså gjelder for regjeringens medlemmer.
Kort om pliktens innhold
De konkrete lov-
og forskriftsbestemmelsene om plikt for regjeringsmedlemmer til
å registrere sine verv og økonomiske interesser inneholder ingen
nærmere detaljer om hvilke opplysninger som skal inngå i registeret.
Hvilke interesser som skal registreres, følger av reglementet om
register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser.
Ordningen for regjeringsmedlemmene bygger med andre ord videre på dette.
Av det aktuelle
reglementet følger at regjeringsmedlemmene, i tillegg til å skulle
registrere verv, selvstendig inntektsbringende virksomhet samt lønnet
stilling eller engasjement (§ 2-4), har en plikt til å registrere:
‘Avtaler om permisjon
og avtaler av økonomisk karakter med tidligere arbeidsgivere, herunder
avtaler om fortsatt lønnsutbetaling eller opprettholdelse av velferdsfordeler,
pensjonsrettigheter og lignende (…)’, jf. § 6.
‘Ansettelse, engasjement
eller lignende avtale med fremtidige arbeidsgivere eller oppdragsgivere
– selv om ansettelsen, engasjementet eller oppdraget først vil få virkning
etter at vedkommende representant har trådt ut (…)’, jf. § 6
Forslagsstillerne
mener en opplysnings- og registreringsplikt også for tidligere oppdragsgivere
har en klar likhet med de interesser som allerede ligger i det aktuelle
registeret. En eventuell ny bestemmelse om opplysningsplikt for
tidligere oppdrags- og kundeforhold bør derfor lovfestes sammen
med den plikt til å registrere verv og økonomiske interesser som
allerede eksisterer.»