Nullvisjon for avfall

I en sirkulærøkonomi skaper de samme råvarene nye verdier i ledd etter ledd uten at naturen belastes på nytt. Utviklingen av en slik økonomi er helt avgjørende for å redusere menneskehetens økologiske fotavtrykk og overbeskatning av ressursgrunnlaget. En sirkulærøkonomi stiller nye krav til bedrifter om å ta ansvar for hele levetiden til sine produkter og tjenester samtidig som den åpner for mange spennende, lokale og lønnsomme muligheter og potensial for nye og varige arbeidsplasser. For å realisere en slik økonomi bør all politikk baseres på en nullvisjon for avfall, slik at det vokser frem systemer som sikrer at avfallet fra én prosess alltid kan brukes som ressurs av en annen. Forslagsstiller peker på at håndtering av farlig avfall som skal «kastes» og deponeres, skaper store problemer for både bedrifter og lokalsamfunn. Det vil derfor være mange store gevinster ved å skape en verdikjede der avfallet tas i bruk som en ressurs.

Det er derfor nødvendig at Stortinget gir norsk avfallspolitikk en tydeligere retning. Det er på tide med nye krav og målrettet teknologisatsing for å bevege samfunnet mot mer sirkulærøkonomi. For å utvikle fremtidsrettede næringer i avfallsbransjen er det avgjørende at politiske veivalg og investeringer knyttet til norsk avfallshåndtering ikke er bygget på gammeldagse tenkemåter når bedre løsninger og ny teknologi finnes.

Deponering av farlig avfall i Norge de siste tiårene

Historien om deponering av farlig avfall i Norge går tilbake til 1985. Norcem innstilte da sin kalksteinsproduksjon på Langøya. Øya har etter dette blitt brukt som deponi for farlig uorganisk avfall. Det ble deretter lagt viktige rammer for avfallspolitikken da Baselkonvensjonen, som regulerer grensekryssende transport av farlig avfall, ble ratifisert i 1994 og Nordisk ministerråd signerte en overenskomst for samarbeid og behandling av farlig avfall som bygget på prinsippet om at avfall skal behandles nær kilden, og at landene derfor bør tilstrebe tilstrekkelig nasjonal sluttbehandling. Fra 2008 er Baselkonvensjonen og EUs avfallsdirektiv tilpasset slik at regioner og land i Europa kan utfylle hverandre i et avfallsmarked for behandling og gjenvinning.

I perioden 2003 til 2014 ble tillatelsen for mottaksmengde ved Langøya-deponiet økt fra ca. 40 000 tonn til 500 000 tonn per år. En betydelig andel av avfallet som lagres på Langøya, er importert fra andre land. Deponiet er nå i ferd med å fylles opp og vil antakelig være fullt omkring år 2022. Det er derfor behov for nye deponiløsninger for uorganisk avfall. Som en følge av det, har Brevik i Telemark og Rausand i Møre og Romsdal og flere andre lokasjoner blitt foreslått som nye, aktuelle lokasjoner for deponi. Både i Brevik og ved Rausand har planene om deponi for farlig avfall vekket sterke reaksjoner og mye uro i lokalsamfunnet.

Resirkulering av flyveaske, svovelsyre og andre avfallsfraksjoner

Forslagsstiller mener at det finnes et stort uutnyttet potensial for å bruke norsk farlig avfall som ressurs i en sirkulærøkonomi som et alternativ til deponering. Hvis regjeringen går videre med dagens deponiplaner uten å ta høyde for disse mulighetene, risikerer man at det blir gjort store og forhastede investeringer i unødvendig deponikapasitet. Effekten kan være at avfallshåndteringen bindes opp til gammeldagse løsninger i lang tid fremover. Investeringene går til lagringskapasitet fremfor systemer og teknologi som setter ressursene i sirkulasjon, i tillegg til at lokalsamfunnet påføres unødvendige kostnader. Ved unødig bruk av deponi går samfunnet også glipp av store verdier ved at verdifulle og knappe ressurser som for eksempel sink ikke gjenvinnes.

På oppdrag fra Miljødirektoratet ble det til 2016 gjennomført en mindre utredning av hvor store mengder farlig uorganisk avfall som kan ventes produsert i fremtiden. Denne konkluderer med at «Mengden av uorganisk farlig avfall som oppstår i de nordiske landene vil være relativt stabil i lang tid framover», men peker samtidig på flere muligheter for å redusere avfallsmengden. Forslagsstiller mener både at det er behov for en grundigere utredning, og at utredningen som foreligger, ikke tar høyde for potensialet for rask teknologiutvikling. Tydelige politiske krav kan gi lavere deponibehov enn ventet.

En stor andel av deponibehovet i Norge er knyttet til flyveaske fra avfallsforbrenning og svovelsyre. I begge tilfellene er det sannsynlig at potensialet for resirkulering er stort. Selskapet Norsep jobber nå med å etablere Norges første miljø- og gjenvinningsanlegg for flyveaske og er allerede i gang med et testanlegg på Herøya, der det startes uttesting av ny prosessteknologi i løpet av neste år. Renset flyveaske har flere anvendelsesområder og utgjør dermed et godt grunnlag for å skape en ny verdikjede. Prosjektet er basert på teknologi fra olje- og gassektoren, selskapet har gode resultater på innledende tester, og prosjektet er finansiert av Innovasjon Norge. I et sirkulasjonsperspektiv er det viktigste at verdifulle materialer i avfallsstrømmene går til spille ved deponering. Et eksempel er forekomsten av sink (som finnes i flyveaske), som med dagens resirkuleringsrate fører til at det vil være tomt om ca. 25 år. Gjennom dagens deponeringspraksis begraver man ifølge Teknisk Ukeblad verdier på anslagsvis 80 mill. kroner hvert eneste år bare i form av sinkinnholdet i flyveasken. I det øyeblikket sinken er støpt ned i gips, er den ute av det sirkulære systemet.

Arbeidet med å rense flyveaske og dermed redusere behovet for deponikapasitet er i gang i flere andre land. I Sveits er det vedtatt et krav om at flyveaske fra avfallsforbrenningsanlegg skal renses innen 2021, og at det ikke vil være tillatt å deponere flyveaske som ikke er renset. Danmark bygger nå fullskala renseanlegg for flyveaske i sitt største forbrenningsanlegg i 2017. I denne prosessen vil flyveasken renses samtidig som sink og salt utvinnes. I Danmark vil deponibehovet reduseres med 40 pst. Det jobbes også med å etablere et renseanlegg i Sverige.

Forurenset svovelsyre fra Kronos Titan er den andre store avfallsfraksjonen som utløser et stort behov for deponikapasitet. Også denne kan antakelig håndteres på bedre måter i fremtiden. Forslagsstiller har merket seg at teknologi for dette finnes og anvendes andre steder. I den nevnte rapporten fra Miljødirektoratet om fremtidige mengder uorganisk farlig avfall står det at Kronos Titan forventer en økning av dagens volum på ca. 10 pst. i løpet av de nærmeste årene basert på fortsatt høy etterspørsel etter produktene deres, «men at volumet kan gå mot null», gitt at blant annet OiW Process’ utvikling av renseteknologi lykkes.

Konklusjon

Forslagsstiller understreker at det vil være behov for en viss deponikapasitet også i fremtiden. Dette er et behov som må tas på alvor, og som det haster å løse. Forslagsstiller har merket seg at statsråden i brev til energi- og miljøkomiteen 9. januar 2018 skriver at det eksisterende deponiet på Langøya anslås å være fullt i 2022. Forslagsstilleren mener allikevel at valget av deponi bør være basert på en oppdatert vurdering av mulighetene for å minimere avfallsmengdene. Denne vurderingen foreligger ikke i regjeringens avfallsmelding. En grundig utredning av denne problemstillingen bør derfor gjennomføres raskest mulig, slik at beslutningen om lokalisering av nytt deponi kan forankres i et best mulig kunnskapsgrunnlag.