Bakgrunn

Norsk kultur har dype røtter i kristendommen, og det norske samfunnet er sterkt preget av kristendommens verdier, tenkning og tradisjoner. Dette ser man tydelig i årsrytmen og høytidene som markeres. Særlig er jul og påske to kristne høytider som preger rytmen og samfunnet. For å forstå det norske samfunnet er det derfor helt nødvendig å forstå de kristne røttene. Dette historiske faktum innebærer at kristendommen må ha en sentral plass i skolen. Dette kommer også til syne når det i læreplanens generelle del står:

«Kristendommen er en dyp strøm i vår historie som fortsatt preger tankesett, normer, språk og kunst – og binder oss sammen gjennom ukerytme og høytider.»

Den nye formålsparagrafen i skolen, som et samlet storting står bak, gir en god forankring for å fortsette tradisjonen med å markere julehøytiden i skolen.

Forslagsstillerne viser til at det de siste årene har vært debatt i forkant av jul om hvorvidt skolene bør samarbeide med Den norske kirke om skolegudstjenester, og om skolen i det hele tatt bør inkludere kristne sanger og tradisjoner i markeringen av høytiden. Mange rektorer er som en konsekvens av dette usikre på hva de kan eller bør gjøre, og flere skoler velger derfor ikke å takke ja til samarbeid med den lokale menigheten i Den norske kirke om skolegudstjeneste. I 2016 viste en oversikt fra Kommunal Rapport at én av fem skoler, som tilsvarer omtrent 600 av landets grunnskoler, ikke hadde tilbud om skolegudstjenester.

Julefeiring er en del av norsk kultur og tradisjon. Det er vanskelig å forstå julens innhold og hvorfor den er så viktig i den norske kulturen uten å kjenne til julens kristne betydning. Dette får barn kunnskap om gjennom undervisning i skolen, men ved å delta på skolegudstjenester får de også førstehånds kjennskap til og autentiske opplevelser med hvordan høytiden markeres i den kristne kirken.

Det skapes ofte et inntrykk av at man må tone ned den kristne kulturarven i møte med andre religioner og kulturer for ikke å støte noen. Elever med andre religiøse eller kulturelle bakgrunner brukes også som argument mot at skolene skal delta på skolegudstjenester. Forslagsstillerne viser til at det sjelden er for eksempel muslimer som står fremst på barrikadene i kampen mot skolegudstjenester eller andre trosuttrykk i det offentlige rom, men at de mest høyrøstede motstanderne av julegudstjenester ofte er de som prøver å presse troen ut av alle samfunnets fellesrom. Slike holdninger fører til at barn som vokser opp i Norge i dag, står i fare for ikke å få kunnskap om eller erfaring med hva religion kan bety for mennesker og i samfunnet. Det er ikke ingen tjent med. Tvert imot mener forslagsstillerne at kunnskap om og kjennskap til både kristenarv og andre religioner gjør folk tryggere og mer åpne i møte med mennesker med en annen tro og kulturbakgrunn.