Norske
forhold
Det innvilges sjelden
mulighet for unntak fra myndighetsalder etter ekteskapsloven § 1
a. Aftenposten skrev 17. februar 2006 om 32 umyndige jenter som
de siste fem årene hadde søkt Fylkesmannen i Oslo og Akershus om
å få gifte seg. Av disse fikk bare åtte ja.
VG skrev nylig (26. september
2017) at Fylkesmannen i Oslo og Akershus bare godkjente tre søknader
om ekteskap mellom mindreårige mellom 2005 og 2015.
Samtidig kan man
lese i fagtekster som John Asland (2006) i Tidsskriftet for familierett,
arverett og barnevernsrettslige spørsmål (s.17–35) at den nye ekteskapslovgivningen
i Sverige, Norge og Island fra 1980- og 1990-tallet kastet vrak
på en del av de beskyttelsesmekanismene som lå i ekteskapshindringene
og skilmissegrunnene fra ekteskapslovgivningen fra 1920-tallet. Han
skriver videre at:
«Jeg tenker da på
de situasjonene der det på grunn av tvang, villfarelse eller av
andre grunner var mangler med hensyn til ektefellenes vilje til
å inngå ekteskap. Man anså behovet for den slags beskyttelsesmekanismer
som relativt lite når ekteskapet etter den nye lovgivningen forholdsvis
enkelt kunne sies opp ensidig fra hver av ektefellene etter en relativt
kort betenkningstid eller separasjon.»
Asland påpeker at
dette kan ha vært noe forhastet.
Forslagsstillernes
vurdering er at å gifte seg er noe man skal bestemme selv, når man
er voksen. Det skal ikke være opp til foreldre, verger eller andre
å vurdere barns fysiske, psykiske eller følelsesmessige modenhet for
å inngå et ekteskap. Ved å sette en absolutt 18-årsgrense for å
inngå ekteskap, setter man en objektiv standard for når et menneske
er modent nok til å gifte seg. Det vil også kunne bidra til at ungdommer
under 18 år som ikke ønsker å gifte seg, slipper det, til tross
for press eller sosiale forventninger fra foreldre, familie eller
andre.
En som er under myndighetsalder,
kan også vanskeligere tre ut av et ekteskap som viser seg å være
voldelig eller preget av negativ sosial kontroll eller usunne relasjoner.