Barnefattigdom

10 pst. av alle barn i Norge, 98 175 barn, lever i en fattig husholdning, målt som en husholdning med vedvarende lavinntekt. Denne fattigdomsgrensen er satt til 60 pst. av medianinntekt, justert for husholdningens sammensetning. Hvis husholdningen har hatt inntekt under denne grensen i tre sammenhengende år, er den i kategorien «vedvarende lavinntekt». Økningen i barnefattigdommen har vært særlig sterk siden år 2000, med en ekstra sterk økning i perioden 2001–2004, jf. Figur 1 under.

Figur 1

(Kilde: Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014. Statistisk sentralbyrå.)

Ifølge rapporten «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014» fra Statistisk sentralbyrå er det de yngste barna, altså førskolebarn, som har høyest andel i lavinntektsgruppen i 2014, og det er også i denne gruppen at økningen har vært sterkest de siste årene. Videre er det byene som har høyest andel barn i lavinntektsfamilier. Litt mer enn halvparten av de fattige barna har innvandrerbakgrunn, noe som skyldes at innvandrere er betydelig overrepresentert i lavinntektskategoriene. Gruppen med lavinntekt har generelt svak tilknytning til arbeidslivet. I tidelen av husholdningene med lavest inntekt hadde 42 pst. ingen tilknytning til arbeidslivet i 2004. I 2014 hadde dette økt til hele 49 pst.

På lang sikt er det viktig å styrke yrkestilknytningen og øke inkluderingen for å bekjempe barnefattigdom. Det er samtidig nødvendig med mer kortsiktige tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for lavinntektsgruppene.

Å vokse opp i fattigdom i Norge handler blant annet om at barn ikke har mulighet til å delta på lik linje med andre barn rundt seg. Mange barn arbeider hardt for å skjule foreldrenes situasjon eller at de selv ikke har råd til å være med. Risikoen for å falle utenfor og bli ekskludert er større for barn fra lavinntektsfamilier. Sannsynligheten for selv å ha lav inntekt som voksen er langt høyere om man selv har vokst opp i en husholdning med lavinntekt. På den måten går lavinntekt i arv og hemmer den sosiale mobiliteten. Å utjevne økonomiske forskjeller er dermed også viktig for å øke mulighetslikhetene i samfunnet.

Barnetrygden

Formålet med barnetrygden er å kompensere for økte utgifter ved å ha barn.

Siden barnetrygden utgjør en større andel av inntekten til dem med lavest inntekt, har den stor omfordelende effekt. Ved at den gis uavhengig av inntektsnivå, unngår man uforholdsmessig høye effektive marginalskattesatser, altså at skatten øker mye når man arbeider mer, for lave inntekter. Én måte å se på barnetrygden er at den er et skattefradrag for å ha barn, som også går til dem som har for lav inntekt til å kunne ha nytte av flere skattefradrag. Barnetrygden kan også ses på som en overføring mellom ulike stadier av livet.

En sentral egenskap ved barnetrygden er at den er en universell ytelse som går til alle uavhengig av inntekt. På lik linje med for eksempel skole og helsetjenester får alle barnefamilier barnetrygd uten at den prøves mot husholdningsinntekten. Siden den ikke er behovsprøvd, eller en del av skattesystemet, er den forholdsvis lett å administrere for staten og gir forutsigbarhet for familiene. At den går til alle uavhengig av inntekt, bidrar også til dens oppslutning og legitimitet, noe som igjen sikrer større ytelser. Det er et viktig kjennetegn ved den norske velferdsstaten at man har universelle ordninger som alle uavhengig av inntekt får ta del i, kombinert med et progressivt skattesystem.

I NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene» skriver utvalget:

«Barnetrygdordninger med store budsjetter har en sterk og konsistent sammenheng med høyere nivåer av fattigdomsreduksjon. Med «store budsjetter» menes her at en større andel av BNP brukes på barnetrygd enn hos de andre landene i studien. Studien finner også at de universelle ordningene har størst budsjetter. Imidlertid har målrettede ordninger mer generøse ytelser for lavinntektsfamilier, og denne generøsiteten i ytelsene til fattige relateres til høyere nivåer av fattigdomsbekjempelse. Konklusjonen i studien er at landene som presterer best med tanke på fattigdomsreduksjon, er land med målretting mot fattige innenfor et universelt system.»

Det er ved å styrke den generelle barnetrygden, men samtidig sikre at den i større grad treffer dem som trenger det mest, at man i størst mulig grad kan bruke barnetrygden til å redusere fattigdom.

Selv om barnetrygden går til alle barnefamilier uavhengig av inntekt, fungerer denne ordningen sterkt omfordelende. I NOU 2009:10 «Fordelingsutvalget» skriver utvalget:

«Selv om barnetrygden gis til alle barnefamilier, har den totalt sett sterkere omfordelende virkning enn målrettede ordninger som bostøtte og sosialhjelp […]. Overføringer via barnetrygden bidrar dessuten til å redusere antallet personer som lever under EUs lavinntektsgrense.»

Fra tid til annen kommer debatten om behovsprøving av barnetrygden opp. Argumentasjonen bak behovsprøving er at det er urimelig at husholdninger med høye inntekter skal få barnetrygd, og at en mer målrettet barnetrygd ville kunne brukes til å øke inntekten til lavinntektshusholdninger enda mer. Det er flere argumenter mot en slik behovsprøving. For det første bryter dette med prinsippet om at velferdsordningene i hovedsak skal være universelle. Det er ingen debatt om å innføre skolepenger for høyinntektsfamilier eller gradere egenandeler, til tross for at dette utgjør langt større beløp over statsbudsjettet.

For det andre innebærer behovsprøving at man får redusert barnetrygden med økende inntekt. Dette innebærer at det blir mindre lønnsomt å arbeide. I NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene» ble det anslått at arbeidstilbudet ville bli redusert med 10 000 års-verk med behovsprøvingsmodellen som diskuteres. Særlig blant mødre vil arbeidstilbudet bli påvirket i negativ retning. Dermed kan behovsprøving bli en fattigdomsfelle for enkelthusholdninger.

For det tredje vil behovsprøving på sikt føre til at barnetrygden blir redusert. Når en ordning blir målrettet til et mindretall av befolkningen, vil ordningen lettere bli oversett eller utsatt for direkte angrep og kutt. At ordningen er universell, sørger for at alle uavhengig av inntekt får igjen for å betale skatt, og bidrar til at ordningen lettere blir opprettholdt og styrket.

For det fjerde vil behovsprøving kunne innebære betydelige administrative kostnader, blant annet for kontroll og søknadsbehandling.

For det femte, hvis formålet med behovsprøvingen er å øke inntekten til de barnefamiliene som har lavest inntekt, er det ikke uten videre lett å begrunne at det er andre barnefamilier som skal finansiere denne inntektsøkningen. En alternativ måte å finansiere økt barnetrygd på er å øke skattene på de høyeste inntektene og formuene.

Opptrapping av barnetrygden

Barnetrygden har ikke blitt oppjustert de siste tjue årene. Utformingen av satsene har likevel endret seg noe i denne perioden, blant annet med lik sats for alle søsken og fjerning av det generelle småbarnstillegget, slik oversikten i Figur 2 under viser.

Figur 2

(Kilde: NOU 2009:10 Fordelingsutvalget)

Hvis vi tar utgangspunkt i barnetrygdsatsen for første barn i siste halvdel av 1996 (11 112 kroner) og oppjusterer denne til 2016-verdi, ville satsen vært 16 980 kroner i 2016. En oppjustering av dagens sats til dette nivået ville hatt en kostnad på rundt 7 mrd. kroner. Skulle satsen ha blitt oppjustert i takt med lønnsveksten eller grunnbeløpet i folketrygden i samme periode, ville kostnaden over statsbudsjettet vært betydelig høyere.

Hvis barnetrygden trappes opp over fem år for å nå 1996-nivået prisjustert, ville dette innebære et behov for en årlig økning på om lag 1,4 mrd. kroner i fem år. Dette ville hatt en stor effekt for antall barn i lavinntektsfamilier og for økonomien til husholdningene med lavest inntekt.

Fordelingsutvalget (NOU 2009:10) trekker frem søskentillegget som særlig viktig for å øke barnetrygdens omfordelende effekt. Et søskentillegg fra og med barn nummer tre på 25 pst. av ordinær sats vil ifølge utvalget særlig treffe dem med middels og lave inntekter. En opptrappingsplan for barnetrygden over fem år kan dermed skisseres på følgende måte: Det innføres søskentillegg det første året, i tillegg til en moderat økning i den generelle satsen, og så økes alle satsene tilsvarende et proveny på 1,4 mrd. kroner de påfølgende fire årene. Fordelingsutvalget diskuterer også småbarnstillegget. De kommer frem til at det ikke i spesiell grad treffer lavinntektshusholdningene, men heller treffer husholdningene med middels inntekter. Det er altså mye som taler for at en heller bør gjeninnføre et prosentvis søskentillegg, kombinert med økte satser, for å øke barnetrygden på en effektiv måte. I tillegg er enslige forsørgere en gruppe som har høyere risiko for fattigdom. Å innrette barnetrygden på en måte som treffer denne gruppen, vil derfor også være et fornuftig tiltak.