Bakgrunn
Helsetjenestens viktigste
ressurs er de ansatte og deres kompetanse. I årene som kommer vil
det være behov for mange flere helsearbeidere. Det må derfor jobbes
kontinuerlig med å rekruttere nye arbeidere, og det må jobbes kontinuerlig
og aktivt med å ta vare på og utvikle de eksisterende personellressursene. Det
betyr at alle arbeidstakerne må tas vare på og oppleve trivsel og
gode arbeidsvilkår.
Forslagsstillerne
viser til Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan
(2016–2019), der regjeringen vektlegger betydningen av de ansattes
arbeidsvilkår:
«De ansatte og deres
kompetanse er sykehusene og helsetjenestens viktigste ressurs. (…)
Helsetjenesten skal være en attraktiv arbeidsplass med utviklingsmuligheter
og gode og trygge arbeidsvilkår. Forventede personell- og kompetanseutfordringer
må møtes bredt med tiltak for å rekruttere, utvikle og beholde nok
kvalifisert personell. (…)Tilgang på kvalifisert personell handler
dels om kapasitet og innhold i utdanningene, men også om utvikling
og bedre bruk av tilgjengelig personell. Helseforetakene har et
stort ansvar for å sikre tilstrekkelig og kompetent personell. (…)
Ledelse, arbeidsmiljø, heltids- og deltidsproblematikk, reduksjon
av sykefravær og seniorarbeidskraft er av betydning.»
Forslagsstillerne
viser til Stortingets behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan
(Innst. 206 S (2015–2016)) der helse- og omsorgskomiteen understreker
at sykehusene er en av landets største arbeidsplasser, og de ansattes
kompetanse er den viktigste innsatsfaktoren i sektoren:
«Godt arbeidsmiljø
og høy motivasjon gjør sykehusene sterkere og behandlingene bedre.
Å minske belastninger og å investere i helsefremmende arbeidsplasser
er nødvendig. Mange steder får ledelsen dette til, men det er fortsatt
stort forbedringspotensial. Komiteen mener det er behov for å øke
oppmerksomheten rundt verdien av kultur og ledelse.»
Et velfungerende
arbeidsliv preges av åpenhet, kvalitet, trygghet og respekt.
Mange av de ansatte
ved sykehusene melder imidlertid om en arbeidshverdag som er presset. Mange
opplever en hverdag preget av tidspress, arbeidspress og forventning
om effektivisering, at det ikke er tid til å gjøre en ordentlig
jobb, for kort hviletid, og arbeidsforhold som oppleves som lite
forutsigbare og med for liten grad av medbestemmelse. Mange opplever
det utfordrende å kombinere arbeidet med fritid og familieliv. Det
meldes om at presset ofte er begrunnet i økonomiske innstramminger.
Det pekes på utfordringer med ansettelsespraksis og tilfeller av
diskriminering. Mange melder om at de opplever en ansettelsespraksis
der de ikke får fast stilling før etter veldig mange års arbeid,
det meldes om kvinner som har fått avsluttet sitt arbeidsforhold som
følge av svangerskap og fødsel, samt om foreldre som diskrimineres
i forbindelse med uttak av foreldrepermisjon.
I dag er det en betydelig
energilekkasje blant ansatte på sykehusene på grunn av en tillitssvikt
som har bygd seg opp over tid. Det pågår mange konflikter som tar
oppmerksomheten bort fra pasientbehandling og kvaliteten på utviklingen
av helsesektoren. Mange melder om et høyt konfliktnivå både sentralt
og lokalt.
Konflikten mellom
sykehusledelse og ansatte ved norske sykehus blir fra mange hold
omtalt som en tillitskrise. Det har vært høyt konfliktnivå over flere
år. Denne har omfattet ulike yrkesgrupper. I 2016 kulminerte konflikten,
og det ble streik. Striden handlet om hvordan legenes arbeidstid
skal planlegges. Praksis har vært at legene omfattes av kollektivt rullerende
arbeidsplaner. Legeforeningen har ønsket å tariffeste retten til
en kollektiv fordeling av vaktbelastningen, mens Spekter vil ha
individuelle ordninger og mer styringsrett. Arbeidskonflikten i
sykehusene ble avsluttet i oktober 2016. Flere vil imidlertid si
at konfliktnivået fortsatt er høyt og at tilliten fortsetter å brytes
ned.
Ansettelsespraksisen
der ansatte arbeider i årevis uten å få fast ansettelse, er uheldig
på flere måter. Først og fremst er det uheldig for den enkelte som mangler
forutsigbarhet. Det er belastende økonomisk, og det vanskeliggjør
familielivet, ved at man ikke vet om man må flytte for å få ny jobb
og dermed ta barn ut av både barnehage og skole. Det kan også være
problematisk å få barn, fordi det vil være en risiko for å bli diskriminert
i forbindelse med permisjon og fornyet ansettelse. Det er uheldig
for arbeidsmiljøet på den enkelte sykehusavdeling. Brått kan kolleger
bli konkurrenter i stedet for samarbeidspartnere, fordi de kanskje
må kjempe om ledige stillinger eller kjempe for å beholde den stillingen
de faktisk innehar.
Særlig alvorlig er
det at bruk av midlertidige ansettelser og mangel på tillit kan
svekke pasientsikkerheten. Midlertidig ansatte kan bli redde for
å si ifra om kritikkverdige forhold eller uheldige hendelser. Med
stadig konflikt og med hyppig utskifting av personell svekkes kontinuiteten
i pasientbehandlingen, og det vanskeliggjør også kompetanseoppbygging
og utvikling av fagmiljøene på avdelingene.
Det er viktig å styrke
åpenheten i arbeidslivet, også i sykehusene. Det må være stor takhøyde
for engasjement, debatt og ytring. Sammenhengen mellom trygge arbeidsforhold
og en god varslingskultur, og eventuelle konsekvenser for pasientsikkerheten,
er også pekt på av flere.
Ytringsfrihet er
en grunnleggende verdi i et fungerende demokrati. Helsepolitikk
engasjerer og debatteres ofte på ulike samfunnsarenaer. Det er positivt
og verdifullt at de ansatte, deres tillitsvalgte og deres organisasjoner
deltar i denne diskusjonen. Dette vil bidra til gode og bedre beslutninger
i spesialisthelsetjenesten og for samfunnet.
Arbeidsmiljølovens
regler om varsling slår fast at forsvarlig varsling om et kritikkverdig
forhold ikke kan sanksjoneres fra arbeidsgiver. Det må understrekes
og følges opp i praksis at det skal mye til for at offentlig kritikk
fra egne ansatte kommer i strid med arbeidstakers lojalitetsplikt,
og videre at kritikk som hovedregel bør møtes med motinnlegg. Det
skal være stor takhøyde, både for debatt og for ytring.
Herunder er det viktig
å følge opp og sikre de tillitsvalgtes rettigheter som arbeidstakere.
En kultur for åpen meningsutveksling, og god organisering av HMS-arbeidet
generelt, er en forutsetning for å lykkes med pasientsikkerhetsarbeidet.
Å skape en åpen kultur
for frie ytringer er et ledelsesansvar. Det er bra at helseforetakene
tar dette på alvor og at alle helseforetakene har utarbeidet rutiner
og retningslinjer knyttet til varsling.
Forslagsstillerne
vil understreke at når det handler om å endre kultur, er ikke det
et prosjekt som en kan gjennomføre på kort tid, eller noe som lar
seg endre på kort tid. Det er noe som krever kontinuerlig oppmerksomhet,
og det krever også at den øverste ledelsen er veldig tydelig. Et
godt arbeidsmiljø, også i sykehusene, krever kontinuerlig oppfølging
og utvikling.
Sykehus er kunnskapsbedrifter
som har fremste verdi å skape trygghet for innbyggerne, både ved akutt
sykdom og ved planlagte behandlinger. Trygghet i tjenestene sikres
ikke dersom det i systemet over tid skapes en økende mangel på tillit
mellom ansatte og ledelsen. Mange har påpekt at måten norske sykehus
ledes på, må endres og forbedres.
Det er viktige debatter
som pågår i helsesektoren om ledelse, åpenhet og ytringsfrihet.
Det er et lederansvar å skape en åpenhetskultur i sykehusene.
Det er viktig med en ledelse som støtter ansattes og tillitsvalgtes
engasjement, rett til å ytre seg og foreslå forbedringer, og som
oppfordrer dem til å melde fra om uønskede hendelser og andre forhold
som kan ha betydning for pasientsikkerheten. God håndtering og oppfølging
av avviksmeldinger og forbedringsforslag er forutsetninger som må
til for å skape en trygg helsetjeneste.
For alle arbeidstakere,
også de ansatte på sykehusene, er muligheten til å kombinere fritid,
familieliv og arbeidsliv på en god måte avgjørende. Det må være
mulig å kombinere arbeid i helsevesenet med et familieliv. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng peke på at fødselstallene er synkende. Forslagsstillerne
mener det er et politisk ansvar å legge til rette for at alle arbeidstakere
i Norge kan få barn og ha et fungerende familieliv.
Forslagsstillerne
viser videre til at det økende behovet for arbeidskraft og flere
omsorgsarbeidere i tiden som kommer, gjør at det er avgjørende at
man sikrer en arbeidsgiverpolitikk som ikke skremmer bort dagens
ansatte og framtidige ansatte, men som bidrar til rekruttering av
ansatte.
Forslagsstillerne
vil påpeke at det er uheldig når ressurser og energi går tapt, og
når diskusjoner rundt arbeidstid, ledelse, planlegging og arbeidsforhold
tar tid og oppmerksomhet bort fra pasienten.
Forslagsstillerne
viser videre til at en negativ utvikling gjør at det er fare for
at lojalitet og høy arbeidsmoral smuldrer – og dermed svikter en
av velferdsstatens viktigste søyler. I dag preges helsesektoren
av høyt sykefravær, tidlig pensjonering og mye deltid. En positiv
utvikling forutsetter trivsel og gode arbeidsforhold.
Faglig forsvarlig
styring er arbeidsgivers ansvar, men det er også den enkelte arbeidstaker
og fagpersons ansvar å opptre faglig forsvarlig. Vakt- og turnusordninger
og hviletidsbestemmelser har store implikasjoner for pasienters
trygghet og for kvaliteten på helsetjenestene. Skift/turnus, nattarbeid
og lange vakter øker risiko for feilbehandlinger, skader, ulykker
og helserisiko. Regelverk og praktisering av vakt- og turnusordninger
og hvilebestemmelser har også stor betydning for arbeidstakernes
helse og velferd. Sammenhengen mellom kvalitet/pasientsikkerhet
og arbeidstidsordninger må derfor fremheves.
Forslagsstillerne
viser til at trivsel forutsetter gode arbeidsforhold, samarbeid,
tillit, forutsigbarhet, mulighet for å kunne påvirke egen arbeidshverdag
og medbestemmelse.
For arbeidstakere
med turnus- eller vakttjeneste vil medbestemmelse gjennom tillitsvalgte,
knyttet til utarbeidelse av turnusplaner/arbeidsplaner, være svært
viktig, da det gir mulighet til å påvirke plassering av fritid,
og det skaper forutsigbarhet. De tillitsvalgte og arbeidsgiver har
en viktig rolle i å forsvarlighetsvurdere og risikovurdere de aktuelle
arbeidstidsordninger når det gjelder både arbeidshelse og pasientsikkerhet.
I dag opplever mange at risikofaktorer er delvis identifisert, men
at innsatsen ikke er rettet mot disse områdene. Dette kommer også
til syne når fem av seks reviderte sykehus får pålegg om forsvarlighetsvurdering
av arbeidstidsordninger – dette er store organisasjoner med egne
HMS-avdelinger og BHT, og arbeidstidsordningene på sykehus er dokumentert
helsebelastende. I en kronikk i Dagens Næringsliv peker Sintef-forsker
Solveig Osborg Ose på at HMS-begrepet og prioritering av sikkerhet
kommer fra oljesektoren og mannsdominerte næringer der skader og
ulykker er utfallsmål. I offentlig sektor og i kvinneyrkene er risikobildet
annerledes. Her er risikofaktorene knyttet til tidspress, stor fysisk
belastning over lang tid, dårlige pausemuligheter, lav bemanning,
rotete arbeids- og oppgaveorganisering og svak ledelse. Det er dette
som skaper sykefravær i de kvinnedominerte yrkene, og det er dette
HMS-arbeidet må rettes mot. Reglene for hva som anses som yrkessykdom
og yrkesskade, gir signaler til arbeidsgiver om hva som er viktig
å prioritere i det forebyggende HMS-arbeidet, og det kan være hensiktsmessig
med en gjennomgang av disse reglene sett i et slikt perspektiv.
Den manglende tilliten
mellom ledelse og ansatte ved norske sykehus er etter forslagsstillernes
syn en utfordring som helse- og omsorgsministeren som sykehuseier
og øverste ansvarlig for spesialisthelsetjenesten og sykehusene
må ta et enda større ansvar for å løse.
Staten eier sykehusene.
Juridisk sett har helseforetakene status som eget rettssubjekt.
I Ot.prp. nr. 66 (2000–2001) ble det blant annet uttrykt at departementet
gjennom de nye foretakene ønsket å skape organisasjoner som sikrer
personalet kompetanseutvikling på alle nivåer og utviklingsmuligheter
for den enkelte ansatte. Dette forutsatte et godt og forpliktende
samarbeid med de ansattes organisasjoner.
Ledere i sykehus
innehar arbeidsgiverrollen, med de rettigheter og plikter som følger
av dette. Det er et stort antall profesjoner og opp til 30 fagforeninger
som er representert i sykehusene. Arbeidsgiverrollen skal utøves
innenfor de rammer og regler som gjelder for arbeidslivet. Ivaretakelse
av partsforholdet og partssamarbeidet er en del av lederrollen.
Spekter ivaretar
den delen av arbeidsgiverrollen som utøves gjennom at Spekter er
overordnet tariffpart i spesialisthelsetjenesten. Ved kgl.res. 6. juli 2001
ble det besluttet at helseforetakene skal være tilsluttet arbeidsgiverorganisasjonen
Spekter. Det er etablert et eget underutvalg Spekter-Helse som er
gitt egen beslutningsmyndighet på landsomfattende nivå innenfor
virksomheter som omfattes av lov om helseforetak. Spekter-Helse
har fire medlemmer med varamedlemmer. De fire medlemmene er de administrerende
direktørene ved de regionale helseforetakene.
De ansatte er omfattet
av arbeidsmiljøloven. Dermed gjelder arbeidsmiljølovens regler om
varsling, vernebestemmelser, krav til helse, miljø og sikkerhet mv.
Spekter har inngått hovedavtaler med hovedorganisasjonene. Hovedavtalen
åpner for å inngå ulike tariffavtaler med ulike forbund. Hovedavtalen
inneholder også en egen del om samarbeid og en del om ledelsens
og de tillitsvalgtes gjensidige rettigheter og plikter. Organisasjonsgraden
i sykehusene er høy, og ca. 95 prosent av de ansatte omfattes av
tariffavtaler knyttet opp til det formelle avtaleforholdet mellom Spekter
og forbundenes hovedorganisasjoner.
Staten har et ansvar
for å sikre et godt arbeidsmiljø i norske sykehus både
for ledere og for medarbeidere, selv om sykehusene selv har det
operative ansvaret når det kommer til konkrete tiltak. Helse- og omsorgsministeren
er både eier og øverste leder av sykehusene, og det er et politisk
ansvar å sikre gode arbeidsforhold. For å løse fremtidens utfordring
og samtidig sikre kvalitet og pasientsikkerhet er det nødvendig
å bedre tilliten. Vi må som politikere bidra til samarbeid, og vi
må legge til rette for det møysommelige arbeidet som oppbygging
av tillit er.
Det er partene i
arbeidslivet som i fellesskap skal finne gode løsninger. Men trepartssamarbeidet
innebærer at staten ofte kan og bør involvere seg som en «tredjepart»
for å styre politisk og sikre ulike hensyn. Det er et politisk ansvar
å bidra til tillit, samarbeid, god styring og gode arbeidsvilkår.
Forslagsstillerne mener det er viktig og nødvendig at helse- og
omsorgsministeren gir klare signaler til foretakene, Spekter og
sykehusene, både løpende og gjennom oppdragsdokumentene. Det er
bra at statsråden stiller krav og gir styringssignaler i foretaksmøter
og oppdragsdokumenter. Forslagsstillerne mener imidlertid ytterligere
virkemidler bør tas i bruk.
Staten må som eier
og øverste ansvarlige sikre trivsel og gode arbeidsforhold, herunder
elementer som for eksempel tilrettelagte arbeidsforhold for gravide
og barneforeldre, adgang til faste stillinger og respekt for avtaleverk.
Staten må selvsagt, som andre arbeidsgivere, følge de lover og regler
som fins, enten det gjelder ansettelsesforhold, arbeidstid eller
arbeidsvern. Forutsigbarhet og trygghet er viktig.
Etter forslagsstillernes
syn har helse- og omsorgsministeren et klart, selvstendig ansvar
for å gripe fatt i dette og starte arbeidet med hvordan en konkret
skal komme ut av en situasjon preget av store utfordringer. Dette
er delvis partenes ansvar, men forslagsstillerne mener at det er
vel så viktig at dette er et ansvar som regjeringen ved Helse- og
omsorgsdepartementet tar. Forslagsstillerne viser til at tillit
og godt samarbeid er helt avgjørende. God og klok ledelse er en
forutsetning for å lykkes, og her må sykehuseier, altså staten,
bidra.
Forslagsstillerne
ønsker at Stortinget tar en ordentlig debatt om hvilke verdier og
overordnede prinsipper en mener skal prege landets sykehus og helsetjenestene.
Det er viktig å ta stilling til hvilke prinsipper som legges til
grunn for eierstyringen, samt hva slags arbeidsgiverpolitikk den
øverste politiske ledelsen mener at sykehusene skal ha. Forslagsstillerne
viser til at Kristelig Folkeparti ønsker et sterkt offentlig helsevesen.
Kristelig Folkeparti vil at helsevesenet, som alle deler av norsk
arbeidsliv, har trygge, gode og forutsigbare arbeidsvilkår. Forslagsstillerne
mener det er behov for at Stortinget drøfter hvordan staten som
eier sikrer dette som øverste ansvarlige for sykehusene.
Fremtidens utfordringer
i spesialisthelsetjenesten kan bare løses gjennom samarbeid. Partene
bør få hjelp til å bygge opp medarbeiderskapet og tilliten igjen.
Man må finne fram til hva som nå skal til for å bygge opp ny tillit
og en felles forståelse av de faktiske forholdene. Det er viktig
at sykehusene i tiden som kommer preges av tillit, forutsigbarhet
og medbestemmelse.