Lite har blitt gjort
for å styrke arbeidet med den immaterielle kulturarven og bevisstheten
om den. Men arbeidet med å fremme immateriell kulturarv trenger
nasjonal drahjelp, oppmerksomhet og oppmuntring gjennom særskilte
satsinger – satsinger som kan oppmuntre og motivere flere utøvere
og tradisjonshåndverkere til å fortsette med tradisjonshåndverket
i hverdagen, og som slik er med på å sikre videreføring av kulturarven.
Det er skrevet mye
om konvensjonen og kulturarven, men det er få styringsverktøy som
sier noe om prioriteringer og hva slags tiltak staten bør iverksette. Kulturarven
lever i en symbiose av visjoner, gode ord – og økonomiske insentiver,
tilskudd eller «gulrøtter».
Den immaterielle
kulturarven er uløselig knyttet til folkelige uttrykksformer innenfor
rammene av en nasjonal kultur og en majoritetskultur. Endringer
i det norske samfunnet utfordrer naturlig nok synet på hva kultur
og kulturarv skal være, og hva slags uttrykksformer man skal prioritere.
Men i debatten om den immaterielle kulturarven har Norge et særskilt ansvar
for å verne og videreføre skjøre uttrykksformer, som er truet av
globalisering og kommersialisering, det være seg treskjæring, bunadssøm
eller tredreiing. Tilstanden for mange av dem som arbeider i feltet
er utfordrende.
En spørreundersøkelse
om bunadsnæringene med 147 respondenter ble gjennomført i 2015.
Spørreundersøkelsen viser at hele 70 prosent av dem som syr bunad,
er selvstendig næringsdrivende. 93 prosent av dem som er med, er
kvinner. Over halvparten av dem er mellom 50 og 69 år. Et flertall
arbeider alene eller i små fellesskap, og er sårbare for økonomiske
konjunkturer. Omkring 60 prosent av dem sier at det er vanskelig
å få lønnsomhet i broderingen. Samtidig er mange av dem – 82 prosent
– opptatt av å bevare broderingen og teknikkene i Norge. Likevel: «Den
manglende lønnsomheten gjør det vanskelig med tilfredsstillende
rekruttering i faget, og konkurransen fra lavkostland oppleves som
en trussel». Denne utfordringen gjelder også for de fleste tradisjonshåndverksfagene
i dag. I 2012 anslo Aftenposten at to av tre ferdigsydde bunader
er produsert i Estland, Thailand eller Kina.
Norges Husflidslag
gjennomførte en kurslærerundersøkelse i 2005, hvor de kartla alderen på
kursholderne og lærerne innen bunadstilvirking, håndvev og tredreiing.
Nesten 90 prosent av alle lærerne var over 51 år. 47 prosent av
dem var over 61.
Per i dag er det
41 tradisjonshåndverksfag som blir regnet som truet. Norsk håndverksinstitutt
skriver (2016):
«Som små håndverksfag
regnes fag som har få utøvere og som ivaretar tradisjonelle håndverkskunnskaper.
Myndighetene har slått fast at det er viktig å videreføre gamle
håndverksfag både ut fra næringspolitiske og kulturelle begrunnelser»,
Utdanningsdirektoratet la
fram rapporten «Lenge leve tradisjonshåndverket» i 2016 og velger
der å bruke begrepet «tradisjonshåndverksfag», fordi det inkluderer
både de små verneverdige fagene, men også andre tradisjonelle teknikker
og kunnskap, f.eks. lafting, som en ikke må miste og som hører inn under
den immaterielle kulturarven. Rapporten konkluderer med at staten
må ta ansvaret for utdanningstilbud i disse tradisjonshåndverksfagene.
Det er i dag momsfritt
å lære bort kunnskapen om tradisjonene gjennom kurs og utdanning.
Dette er et viktig løft for dem som driver videreformidling av kunnskapen.
Men de økonomiske utfordringene for dem som skal leve av tradisjonshåndverket
i Norge i dag, er store.
Det finnes fremdeles
store hull i kunnskapen om kulturarven. Forslagsstillerne mener
det er behov for en utredning om de økonomiske forholdene til tradisjonshåndverkere
i Norge i dag, med konkrete satsinger for arbeidet fremover. En
utredning kan bidra til å øke bevisstheten om feltet og prioriterte
satsinger, og i større grad styrke og anerkjenne den norske kulturarven.
Forslagsstillerne ønsker en utredning som ser på alle de næringspolitiske
sidene ved den immaterielle kulturarven. Økonomien til tradisjonshåndverkere
bør styrkes gjennom flere økonomiske og skattemessige fordeler.