Norge ratifiserte i 2007 UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven. Mye har skjedd siden da, men få konkrete tiltak har blitt iverksatt for å stimulere til mer aktivitet, og for å sikre den økonomiske hverdagen til dem som arbeider med kulturarven. Det må tilrettelegges for bærekraftige næringer i hele landet, og kulturarven har stor markedsverdi, ikke minst innen reiselivet. Å satse på kulturarv betyr også å satse på næringer som representerer gjenbruk og grønn tankegang, og som sikrer at naturressursene blir ivaretatt på en bærekraftig måte.

Den immaterielle kulturarven står i motsetning til den materielle, og er forstått som kulturelle uttrykksformer mennesker gjør eller uttrykker: handlinger, prosesser og såkalt «taus kunnskap» – alt det som ligger imellom det man skaper. Det dreier seg om kunnskapene i fingrene, språklige uttrykksformer, trosforestillinger, fortellinger, myter og historier.

Ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven er en viktig anerkjennelse av kulturarven. Det stiller krav om at Norge skal sikre arven for framtidige generasjoner, og at det blir etablert en politikk og et system for hvordan dette skal gjøres.

I rapporten «Immateriell kulturarv i Norge: En utredning om UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven» (2010) leser man at konvensjonen – som et juridisk dokument på overnasjonalt nivå – pålegger det norske samfunnet store forpliktelser knyttet til vern av immateriell kulturarv. Ansvaret for ratifiseringen og det praktiske arbeidet med innføringen av den ligger i dag hos Kulturdepartementet, som har gitt Norsk kulturråd i oppdrag å koordinere arbeidet.

Det har blitt skrevet flere dokumenter om konvensjonen og den immaterielle kulturarven, for eksempel St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum – Forvaltning, forskning, formidling, fornying (2009), den allerede nevnte utredningen «Immateriell kulturarv i Norge» (2010) og «Kulturhåndverk – avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for framtiden» (2008).

Ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen skapte stort engasjement da den kom, men også forventninger fra miljøet om penger og konkrete tiltak. Ennå finnes få styringsverktøy som sier noe om hva staten egentlig skal gjøre – samtidig som forventningene i miljøene øker. Men noe har skjedd:

I 2012 var retningslinjer for nominering av kulturuttrykk i Norge til de internasjonale UNESCO-listene på plass. Disse gjør det mulig for alle å nominere kulturuttrykk til UNESCO-listene. Kulturrådet er også i gang med å etablere nasjonale lister for nominering av kulturuttrykk her i Norge. Målet med disse listene er å øke anerkjennelsen og bevisstheten om den immaterielle kulturarven. I 2016 ble Oselvarverkstaden og oselvarkulturen (trebåtbygging), som første nordiske håndverkstradisjon, tatt inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Norsk kulturråds digitale formidlingstjeneste Digitalt fortalt var vellykket og skapte stort engasjement. Digitalt fortalt ble etablert i kulturminneåret 2009 «for å stimulere til bruk av digitale fortellinger som formidlingsform og metode i formidlingen av kulturarv», som det står på nettsiden. I dag ligger omkring 4 600 fortellinger på Digitalt fortalt, men 1. januar i 2016 ble ordningen faset ut og overført til DigitaltMuseum.no.

Kulturrådet har også arbeidet aktivt med opplysningsarbeid og bevisstgjøring om den immaterielle kulturarven. I «Framtidas museum – Forvaltning, forskning, formidling, fornying» står det også noe om den immaterielle kulturen, og om museene og deres samfunnsrolle. I korte trekk dreier det seg om at museene må ta hensyn til alle kulturuttrykk – materielle og immaterielle, – og at kulturarven skal ses som del av noe mer, i et større perspektiv: Kulturen skal virke på nye måter. Tross kravene i tildelingsbrevene blir det ikke gitt mer penger til museene.

Mange museer tar i dag et stort ansvar for vern og videreføring av den immaterielle kulturarven gjennom egne tradisjonshåndverkere og andre formidlingstiltak. Men ansvaret for den norske kulturarven ligger ikke til museene alene: Den norske kulturarven skal være en aktiv og levende profesjon og en kulturytring også utenom de etablerte kulturinstitusjonene.

I rapporten «Kulturhåndverk – avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for framtiden», fra 2008, blir utfordringene for det tradisjonelle håndverket løftet frem. Det blir pekt på et ønske om bedre koordinering på nasjonalt nivå, og et nettverk av regionale kompetansesentre, men også stipendordninger for tradisjonsbærere, en mer fleksibel tilpasning av utdanningssystemet, bedre støtteordninger for lærlinger og bedrifter og et eget verdiskapningsprogram.

Fra Norsk kulturfond/Kulturrådet blir det fordelt 32 mill. kroner til kulturvern hvert år. Av dette blir snaue 12 mill. kroner fordelt til konkrete kulturvernprosjekt. Her kan privatpersoner, organisasjoner, forlag og institusjoner uten statsstøtte søke midler. Til en av søknadsrundene i 2015 ble det lyst ut en egen satsing på 2 mill. kroner til prosjekter innenfor den immaterielle kulturarven.