Bakgrunn

En forutsetning for å ivareta viktige økosystemtjenester i havet er vern av områder med særlig verdifulle og sårbare naturverdier mot industriell virksomhet. Ingen andre havområder kommer til å oppleve så ekstreme endringer de nærmeste tiårene som følge av klimaendringer og havforsuring som Arktis. Store økologiske endringer som følge av klimaendringene er allerede underveis i Arktis. Dette er godt vitenskapelig dokumentert av blant annet arbeidsgruppene i Arktisk råd og Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). Derfor er det avgjørende for miljøet i Arktis at alle arktiske land oppretter et nettverk av marine verneområder.

For naturmangfoldet i Arktis er redusert havis særlig kritisk og fører til tap av viktige leveområder. Siden 1980 har Barentshavet mistet 50 prosent av isdekket, og sommersesongen har siden 1979 blitt 20 uker lenger. For Arktis i sin helhet medfører smeltende permafrost og isbreer og mindre snødekke til endringer i havets kjemi, metanutslipp, økende havtemperaturer, økt kysterosjon og fører til store problemer for natur og mennesker i Arktis. Artene i Arktis er nå på vandring. Mange arter prøver å migrere nordover nå som Arktis blir varmere. Nye arter vandrer også inn i arktiske havområder og kan utgjøre en alvorlig økologisk trussel for hjemmehørende arter. Ifølge en nylig publisert studie i Nature er artsforandringen i Arktis ventet å være fem ganger høyere enn verdensgjennomsnittet. I tillegg påvirker den økende forsuringen av havet, særlig i Arktis, mange arter i så stor grad at det endrer sammensetningen av det arktiske økosystemet. I den nordlige delen av Arktis og særlig i tilknytning til iskantsonen finnes det helt unike arter som er totalt avhengige av stabile, arktiske forhold.

Havområdene i Arktis spiller en viktig rolle i å moderere det globale klimaet, beskytte marint naturmangfold og matsikkerhet og utgjør livsgrunnlaget for arktiske folk og samfunn. Beskyttelse og bevaring av det arktiske havmiljøet og naturmangfoldet må ha høy prioritert ikke bare for Norge, men samtlige arktiske kyststater.

Internasjonalt er marine verneområder en fellesbetegnelse som omfatter en rekke typer verneområder i det marine miljøet. Som definert av Verdenskommisjonen for verneområder (WCPA) i Den internasjonale naturvernunionen (IUCN), er et marint verneområde en tydelig definert geografisk plass som er anerkjent, dedikert og forvaltet gjennom juridisk eller annet effektivt middel for å oppnå langsiktig bevaring av natur med tilhørende økosystemtjenester og kulturelle verdier.

Marine verneområder har vist seg å fungere godt, særlig når det gjelder å bygge opp igjen truede bestander og leveområder, samt å gi ressursgevinst i utkanten av verneområdene som kan høstes bærekraftig.

Canada og USA arbeider for mer vern i Arktis

USA og Canada har vist lederskap for å verne marine områder i Arktis. I 2016 slo landene fast i en felles uttalelse at de vil arbeide for å verne 10 prosent av de marine områdene i Arktis, og at de vil gå foran for å få med seg resten av de arktiske kyststatene og opprette et nettverk av verneområder i Arktis. I 2015 opprettet president Barack Obama et arktisk verneområde mot petroleumsindustri i et av USAs viktigste områder for dyreliv, Bristol Bay, også kjent som USAs Lofoten. I Canada står verdifulle Lancaster Sound nord-øst i Canadas Arktis, som tidligere har vært åpnet for oljeleting, først i køen for å bli vernet. Området vil bli landets største marine verneområde.

Alle de arktiske landene har juridiske og politiske verktøy for utpeking og administrering av marine verneområder i sine farvann som gir fleksibilitet med hensyn til grad av beskyttelse og forvaltningsregime. Det er derfor på tide at landene i Arktis nå samarbeider om et sammenhengende nettverk av marine verneområder.

Arktisk råd har laget veibeskrivelsen

Allerede i 2004 tok Arktisk råd første gang opp ideen om å etablere et representativt nettverk av arktiske marine verneområder. Det skjedde i forbindelse med utarbeidelsen av Arctic Marine Strategic Plan i 2004. I 2015 utga arbeidsgruppen under Arktisk råd, PAME (Protection of the Arctic Marine Environment), en rapport om hvordan et panarktisk nettverk av marine verneområder kan etableres. Her lanseres en felles visjon for å utvikle og forvalte et nettverk av verneområder på tvers av landegrensene, innenfor de ulike nasjonale lovene. Rapporten er et godt veikart for å stake ut en kurs for fremtidig samarbeid, forvaltning og tiltak for bevaring og beskyttelse av de viktigste og mest sårbare marine områdene i Arktis.

Nettverket av verneområder kan bestå av individuelle arktiske kyststaters marine vernenettverk og andre arealbaserte bevaringstiltak, som til sammen har som formål å beskytte og gjenopprette arktisk marint naturmangfold og økosystemtjenester, men også sikre den arktiske kulturarven for nåværende og fremtidige generasjoner.

PAME-rapporten ble utarbeidet for Arktisk råd av en ekspertgruppe ledet av Norge, Canada og USA, og alle medlemsstatene i Arktisk råd har vært aktive deltakere.

Norge kan lede an både nasjonalt og internasjonalt

Arbeidet med marin verneplan i Norge startet i 2001, men først i 2013 kom de første tre områdene på plass. Norge har gjennom konvensjonen for biologisk mangfold internasjonalt forpliktet seg i henhold til Aichi-mål nummer 11 å etablere 10 prosent verneområder i norsk økonomisk sone innen 2020. I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) vedtok Stortinget at regjeringen skulle utarbeide en plan for marine verneområder og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Et samarbeid med de andre arktiske landene vil kunne styrke dette arbeidet som et enstemmig storting har bedt om.

Et godt utgangspunkt for marint vern er identifiseringen av sårbare og særlig verdifulle områder som er gjort i arbeidet med de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene. Disse områdene er utpekt basert på forekomster av betydelige miljøverdier, verdsatt ut ifra kriterier hvor betydningen for naturmangfold og biologisk produksjon har vært viktigst. I tillegg har en rekke utfyllende kriterier utover de rent biologiske vært vurdert, som for eksempel økonomisk, sosial og kulturell betydning og vitenskapelig verdi. Områdenes sårbarhet for påvirkning er også identifisert, vurdert på bakgrunn av forekomstene av arter og naturtyper som naturlig hører hjemme i områdene, og artenes produksjonsevne. Foreløpig er det identifisert og kartfestet 12 slike områder i Norskehavet, 7 i Barentshavet inkludert havet rundt Bjørnøya og 13 i Nordsjøen/Skagerak inkludert kystsonen. Til sammen har forvaltningsplanene for havområdene identifisert de mest verdifulle og sårbare områdene i norske farvann. Dette er områder som trenger vern eller særlig beskyttelse.

Iskantsonen

Det er særlig ett område som skiller seg ut blant de verdifulle og sårbare områdene i Norges marine forvaltningsplaner, som er del av et sammenhengende belte rundt hele Arktis: iskantsonen.

Iskantsonen er den viktigste biologiske sonen for livet i Arktis, og det stedet i Arktis hvor klimaendringene kommer til å ha størst negativ innvirkning på miljøet. Industriell aktivitet her i tillegg kan ha helt ødeleggende konsekvenser. Hoppekrepsene som oppstår i hopetall i iskantsonen, er både den biologiske motoren og «flaskehals» i hele det høyarktiske økosystemet. Forskning tyder på at hoppekrepsen C. hyperboreus er svært sårbar for oljeforurensning, mer enn hva som tidligere er antatt. På grunn av hoppekrepsens dominerende og avgjørende rolle i den høyarktiske marine næringskjeden vil et utslipp av olje true alle nivåer i næringskjeden. Både akutt og kronisk oljeforurensning ved iskantsonen vil kunne medføre langt større, økologiske konsekvenser enn i andre havområder.

Mange arter som lever i iskanten, er truet av utryddelse. Det gjelder grønlandshvalen, flere selarter, hvalross, ismåke og isbjørn. Dette er et sted hvor risikoen forbundet med olje- og gassvirksomhet ikke må komme på toppen av klimatrusselen. Her må det opprettes en «no-go-sone» for olje- og gassvirksomhet, samt bruk og frakt av tungolje, som del av et panarktisk nettverk av marine verneområder.

Fiskeindustrien går foran

Verdien og nødvendigheten av marint vern i Arktis er noe fiskeindustrien tar seriøst, og de har gått foran i dette arbeidet i de norske områdene i Arktis. I 2016 gikk norske Fiskebåt, på vegne av en nesten samlet norsk fiskeflåte sammen med de russiske fiskeflåteorganisasjonene FIUN og Karat Group, ut og sa at de ikke vil utvide trålfisket i Arktis innenfor område IIb2 og Ib i The international Council for the Exploration of the Sea (ICES) til områder som ikke har blitt regelmessig trålet. Industrien går inn for en bedre kartlegging, med mål om å verne de områdene som i kartleggingsprosessen blir anerkjent som biologisk verdifulle.

Kunnskapsinnhenting og føre-var-prinsippet

Kunnskapen om havområdene i Arktis er mangelfull, men på bakgrunn av det man allerede vet ble området rundt Svalbard og østover mot Franz Josefs land inkludert i Verdens naturvernunions liste over såkalte super-EBSA-områder (ecological or biological significant areas) i 2010. Også i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten er havområdene rundt Svalbard definert som særlig verdifulle områder.

MAREANO-programmet er blant verktøyene man kan bruke i utvidelsen av dette kartleggingsarbeidet. Så langt har det blitt brukt over en halv mrd. kroner på MAREANO-programmet uten at det i noen særlig grad har ført til forvaltningstiltak. En god håndheving av føre-var-prinsippet og et godt forvaltningstiltak i disse områdene vil være å ikke åpne nye områder for kommersielle interesser før man har fått kartlagt ytterligere. En slik kartlegging vil bidra til å bestemme hvor verneområder er nødvendige, og hvor man eventuelt kan åpne for kommersielle interesser senere. Fiskerinæringen, som er den mest relevante kommersielle aktøren per dags dato, sier seg enig i gjennom den ovennevnte «trålavtalen» at en slik forvaltningspraksis er ønskelig. Det vesentlige er at man nå systematisk legger føre-var-prinsippet til grunn for alle tiltak i Norges del av det arktiske området.

Neste kapittel