Forslagsstilleren viser til at det i statsbudsjettet for 2017 er lagt inn et krav om at andelen biodrivstoff i transportsektoren skal økes. I transportetatenes forslag til ny nasjonal transportplan foreslås en kraftig økning i bruken av biodrivstoff. Flere har tatt til orde for en opptrapping mot både 20 og 40 prosent innblanding som et hovedvirkemiddel for å innfri vedtatte klimamål. I EUs langsiktige framskrivninger for energimiks inngår til dels store mengder biodrivstoff og bioenergi. Samtidig ønsker luftfarten å redusere klimagassutslipp og peker på biodrivstoff som en viktig løsning. Etterspørselen etter, og betalingsviljen for, biomasse til energi og drivstoff kan potensielt bli svært stor.

Bioenergi har alltid vært og vil fortsatt være en naturlig og viktig del av verdens energiforsyning. Det er sannsynlig at biodrivstoff til transport til dels blir en overgangsløsning på veien mot nullutslippstransport basert på elektrisitet og andre nullutslippsløsninger. Det er samtidig mulig at deler av transportsektoren vil ha behov for biodrivstoff over lengre tid og at biodrivstoff kan gå inn i andre sektorer senere. Bruk av biomasse i enhver form støter samtidig på begrensninger i form av høstbart potensial fra bestander av skog, planter, alger, jordbruksprodukter, avfall fra fiske og husdyrproduksjon etc. På overordnet nivå støter storskala produksjon av biomasse til energiformål på samme problem som all annen storskala dyrking: Monokulturer som fortrenger naturlige økosystemer, ødelegger artsmangfold. Arealendringer er den klart største årsaken til at jordas arter utryddes i høyt tempo. Politikk som ukritisk legger opp til stor og voksende bruk av bioenergi og -drivstoff, kan få uakseptable konsekvenser for både natur og matproduksjon og vil ikke bidra til en bærekraftig utvikling.

I regjeringens høringsnotat om endringer i omsetningskravet for biodrivstoff (5. juli 2016) fremgår det at 85 prosent av omsatt biodrivstoff i Norge i 2015 var basert på raps, og at raps gir 21 prosent høyere klimagassutslipp enn fossilt drivstoff, dersom EUs direktiv om indirekte arealbruksendringer legges til grunn. Forslagsstilleren mener det er svært alvorlig hvis et norsk miljøtiltak fører til økte globale klimagassutslipp. Virkemidler som oppmuntrer til bruk av biodrivstoff med svært usikker eller negativ klimanytte, bør fases ut raskest mulig. Dette blir spesielt maktpåliggende når man vet at store klimagassutslipp som følge av indirekte arealbruksendringer er knyttet til avskoging og dermed omfattende arealinngrep, tap av økosystemer og artsmangfold.

Forslagsstilleren har merket seg at økningen i innblandingskravet fra 5,5 til 7,0, som regjeringen har foreslått i statsbudsjettet for 2017, er foreslått dekket av såkalt dobbelttellende drivstoff med strengere bærekraftskriterier. Slikt drivstoff er framstilt av avfall og rester, lignocellulosemateriale eller celluloseholdig materiale som ikke er næringsmiddel. En overgang til denne typen drivstoff er et steg i riktig retning, som kan dreie etterspørselen i retning av drivstoff som er basert på norske skogressurser eller tilsvarende produksjon i våre naboland. Norske skogressurser og spesielt restprodukter fra skogbruket vil være et mer bærekraftig biodrivstoff enn importerte produkter som er dyrket på matjord. Krav til dobbelttellende biodrivstoff med strenge bærekraftskriterier bør raskest mulig gjøres gjeldende for alt biodrivstoff som skal brukes i Norge.

Forslagsstilleren vil samtidig advare mot en ukritisk bruk av drivstoff basert på skog hvis dette fører til omfattende økning i hogsten. Dette skyldes de særlige klimautfordringene som oppstår når den forholdsvis saktevoksende skogen brukes som råstoff, som gir såkalt «karbongjeld» i mange tiår. Sammen med at en forholdsvis stor del av ressursene forsvinner i omdanningsprosessen fra råstoff til flytende drivstoff, fører dette til at mye CO2 slippes ut, som det tar lang tid for skogen å hente tilbake. I mellomtida bidrar den frigitte mengden CO2 til global oppvarming. Det er allerede store utfordringer med å stanse tapet av biomangfold i skog, noe som er påpekt av Klima- og miljødepartementet som et sentralt mål som er krevende å nå. Økt hogst vil forsterke dette problemet. Forslagsstilleren etterlyser derfor en metodikk som gjør at karbongjeldproblematikken blir tatt hensyn til når klimaeffekten av biodrivstoff skal beregnes, for å sikre at drivstoffet tilfredsstiller minstekravet til reduksjon i klimagassutslipp for å kunne regnes som bærekraftig.

Forslagsstilleren mener Norge trenger et klarest mulig bilde av hvilke ressurser som er realistiske og aktuelle for produksjon av bærekraftig bioenergi og biodrivstoff, og hvilke forutsetninger og begrensninger som må legges på ressursbruk, produksjon og bruk. Dette vil blant annet gi bedre grunnlag for å avgjøre innblandingspåbud på kort sikt, forventninger om hvor mye av drivstoffbehovet innenfor landbruk, anlegg, varetransport og luftfart som bør planlegges for bioenergi, og hva som er potensialet for næringsutvikling basert på bioressurser på kort og lengre sikt. Basert på en oversikt over de tilgjengelige bioressursene bør det utarbeides en plan som inkluderer et behovshierarki som sikrer at tilgjengelige bioressurser brukes på en slik måte at klimanytten blir størst mulig. En kunnskapsbasert og bærekraftig biodrivstoffpolitikk må innrettes slik at ressursene brukes på de områdene der det er spesielt krevende å erstatte fossil energi med andre teknologier.