Gjennom beslutning 1/CP.21 vedtok Paris-toppmøtet ikke bare en
avtale for perioden etter 2020, men også en sterk oppfordring om
å bidra til økte klimaambisjoner i perioden før 2020. Beslutningen
uttrykker stor bekymring for det betydelige gapet mellom landenes
klimamål for 2020 og en global utslippsbane som gjør det mulig å
holde temperaturstigningen under 2°C eller 1,5°C:
«Emphasizing with serious concern the urgent need to address
the significant gap between the aggregate effect of Parties' mitigation
pledges in terms of global annual emissions of greenhouse gases
by 2020 and aggregate emission pathways consistent with holding
the increase in the global average temperature to well below 2 °C
above pre-industrial levels and pursuing efforts to limit the temperature
increase to 1.5 °C above pre-industrial levels,»
Norge ligger dårlig an med å nå sine nasjonale utslippsmål. I
klimaforliket la man opp til at Norges utslipp skal være maksimalt
47 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. I 2014 var utslippene
på 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og utslippene ligger an
til å øke i årene som kommer. Et viktig norsk bidrag for å bidra
til det globale ønsket om økte klimaambisjoner er derfor å sikre
at Norge faktisk når de reduksjonsmål man har satt seg. Det er dessverre grunn
til å frykte det motsatte. I forkant av klimatoppmøtet i Paris uttalte
statsminister Erna Solberg følgende til VG:
«Vi har foretatt prioriteringer over våre budsjetter som gjør
at vi kan nå målsettingene i klimaforliket. Men fordi flere av disse
satsningene kom for sent i gang, risikerer vi at vi ikke rekker
det til 2020, men målet er at vi skal klare det.»
Da Miljødirektoratet sommeren 2015 la fram rapporten «Klimatiltak
og utslippsbaner fram mot 2030. Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling»,
gjorde fagetaten følgende vurdering av hvorvidt Norges nasjonale
klimamål for 2020 var mulig å nå:
«Miljødirektoratets vurdering er at det fortsatt vil være teknisk
mulig, men svært krevende, å redusere utslippene ned mot 47 millioner
tonn CO2-ekvivalenter i 2020.»
Miljødirektoratet har lagt fram 3 tiltakspakker for å kutte klimagassutslipp
fram mot 2030. Ettersom direktoratet har laget utslippsbaner for
tidsintervallet fram mot 2030, er det også mulig å vurdere potensialet
for utslippsreduksjoner fram mot 2020 for tiltak som kan fases inn
raskt.
På bakgrunn av Miljødirektoratets rapport foreslår forslagsstillerne
at Stortinget ber regjeringen sørge for at følgende klimatiltak
realiseres:
Fullskala karbonfangst og -lagring
(CCS) på Norcem Brevik
Økt bruk av biokull i ferrolegeringsindustrien
Overgang til bruk av hydrogen på Tizir
Elektrifisering av Hammerfest LNG.
Norcem Brevik er Norges største sementprodusent. Virksomhetens
utslipp var 778 000 tonn CO2 i 2014 (882 000 tonn dersom man inkluderer
CO2 fra biobrensler). 68 prosent av utslippene er prosessutslipp
som stammer fra kalsinering av kalkstein til klinker som er hovedbestanddelen
i sement. Karbonfangst og -lagring (CCS) er det eneste tilgjengelige alternativet
for å redusere utslippene fra kalsineringen kraftig. Miljødirektoratets
vurdering tar utgangspunkt i at 85 prosent av virksomhetens CO2-utslipp fanges
og lagres permanent.
Potensialet for utslippsreduksjon for tiltaket ble i Klimakur
2020 beregnet til 787 000 tonn per år sammenlignet med referansebanen
for 2030. Tiltakskostnaden er vurdert å ligge i underkant av 1 000
kroner per tonn. Miljødirektoratet har lagt inn tiltaket i 2020, selv
om tiltaket ligger i gjennomføringskategori «mer krevende». Aktuelle
fangstmetoder er ikke testet i stor skala for denne typen anlegg,
men tilsvarende teknologi er testet i industriell skala på Technology
Center Mongstad (TCM), og det er gjennomført pilottesting ved Norcem
Brevik. Den teknologiske risikoen er redusert siden analysen i Klimakur.
Miljødirektoratet vurderer at:
«dersom tiltaket gjennomføres i perioden 2020-25 vil det sannsynligvis
være det første prosjektet som demonstrerer at CCS-teknologi kan
brukes i stor skala på sementproduksjon, som er en svært stor utslippskilde
i globalt perspektiv.»
Miljødirektoratet vurderer at prosjektet vil gi vesentlig merverdi
i form av læringseffekter langs hele verdikjeden for CO2-fangst
og -lagring, og senke kostnader og andre barrierer for senere CCS-anlegg
i andre bransjer.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen sikre realisering av CCS på Norcem
Brevik slik Miljødirektoratet har skissert, eller tilsvarende prosjekter,
for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål for 2020.
Ferrosilisium og/eller silisium produseres ved Finnfjord, Fesil
Rana, Wacker Chemicals, Elkem Bjølvefossen, Elkem Salten, Elkem
Bremanger og Elkem Thamshavn. Produksjonen skjer gjennom karbotermisk
reduksjon av kvarts i lysbueovner der ulike karbonbærere (kull,
koks, trekull) brukes som reduksjonsmiddel. Samlede utslipp i 2014
var i overkant av 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, i hovedsak
utslipp fra kull og koks som reduksjonsmiddel.
Ved å bytte ut en del av kullet og koksen med trekull økes biokarbonen
som brukes i produksjonen av silisium og ferrosilisium, og utslippene
reduseres. Miljødirektoratet anslår at det kan være mulig med inntil
20 prosent innblanding for enkelte kvaliteter i FeSi/Si-produksjonen,
og at dette kan komme på plass i 2020. Dette vil representere utslippsreduksjoner
på 150 000 tonn CO2-ekvivalenter (sammenlignet med referansebanen
for 2030).
En studie gjort av Enova anslår en tiltakskostnad på i overkant
av 300 kroner per tonn CO2, men med relativt høy usikkerhet. Tiltakskostnaden
er basert på at det bygges opp norsk produksjon av trekull som tilfredsstiller
metallindustriens krav. Miljødirektoratet anslår tiltaket som «middels
krevende» å gjennomføre fordi det innebærerer etablering av ny infrastruktur.
Norsk trekullproduksjon vil kunne bidra positivt gjennom teknologiutvikling,
verdiskaping og sysselsetting. Elkem har fått støtte fra Forskningsrådet
for å utvikle prosessteknologi som utelukkende kan bruke karbon
fra biomasse, og dette kan bety enda større utslippsreduksjoner
i framtiden.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen gjennom en kombinasjon av pålegg og
støtteordninger sikre realisering av økt trekullbruk i ferrosilisiumindustrien
slik Miljødirektoratet har skissert for å bidra til at Norge når
sitt nasjonale klimamål for 2020.
TiZir regnes ofte som en del av ferrolegeringsindustrien. TiZir
er den eneste virksomheten i Europa, og én av bare fem i verden,
som produserer titandioksid og jern. I produksjonen blandes oppvarmet
ilmenitt med kull. Karbonet i kullet reagerer med oksygenet i ilmenitten
og danner CO2, metallisk jern og titandioksid. Kull brukes dermed
som et reduksjonsmiddel. Deretter separeres jern og titandioksid
gjennom smelting. Klimagassutslippene fra prosessen stammer i hovedsak
fra bruk av kull som reduksjonsmiddel. Ved dagens normale drift
er utslippene på om lag 300 000 tonn.
Overgang til hydrogen har av Miljødirektoratet et beregnet reduksjonspotensial
(sammenlignet med referansebanen) på 240 000 tonn CO2-ekvivalenter
i 2030. Miljødirektoratet har lagt til grunn at omleggingen til
hydrogen kan skje i perioden 2020–2025, og har lagt inn tiltaket
i 2020 i sin analyse. Tiltaket er vurdert som «middels krevende»
og ligger i kostnadskategorien «under 500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter)».
Enova har allerede investert 122 mill. kroner i endringer i produksjonsprosessen,
som er nødvendige forutsetninger for at TiZir skal kunne gå videre
med utvikling av hydrogenteknologien. Tiltaket vil kunne ha positiv
innvirkning på lokalt miljø, da vanndamp erstatter det meste av
utslippene fra kull (sot). En omlegging vil også kunne øke produksjonen
og overføres til andre ilmenittsmelteverk, som vel som til produksjon
av jern.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen sikre realisering av overgang fra
kull til hydrogen ved TiZir, slik Miljødirektoratet har skissert,
for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål for 2020.
Hammerfest LNG på Melkøya behandler brønnstrømmen fra gassfeltet
Snøhvit i Barentshavet. LNG-produksjon er energikrevende. Energibehovet
dekkes hovedsakelig av gassturbiner. Hoveddelen av dagens elforbruk
er knyttet til kompressorene i kjølekretsen, mens varmen i hovedsak
benyttes til fjerning av CO2 fra naturgassen. De samlede klimagassutslippene
ved Hammerfest LNG er på over 1 million tonn CO2-ekvivalenter i
2014, hvorav 814 000 tonn CO2-ekvivalenter var utslipp knyttet til
energiforbruk.
Ved å erstatte eksisterende gassturbiner og varmegjenvinningsenheter
med kraft fra nettet og samtidig installere tre gassfyrte kjeler,
er potensialet for utslippsreduksjoner ifølge Statoil beregnet til
618 000 tonn CO2-ekvivalenter (sammenlignet med referansebanen).
Miljødirektoratet legger til grunn at tiltaket vil kunne være implementert
i 2020, forutsatt at kraft er tilgjengelig. Tiltaket blir vurdert
som «middels krevende».
Et alternativ til å gjennomføre elektrifisering er å finne i
foreliggende planer som kombinerer gasskraft og karbonfangst og
-lagring (CCS) for å fjerne om lag tilsvarende mengde CO2.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen pålegge Statoil å bruke kraft fra
nettet, slik Miljødirektoratet skisserer, eller kraft fra gasskraft
kombinert med karbonfangst og -lagring, for slik å sikre at Norge
når sitt nasjonale klimamål for 2020.