I juni 2014 dro en delegasjon fra Norge til Tyrkia for å velge ut de siste overføringsflyktningene fra Syria som skulle tas med i kvoten for 2014. 123 av de syriske flyktningene som FNs høykommissær for flyktninger ville at Norge skulle ta imot, fikk avslag. De fleste fikk avslag med begrunnelsen om at det er manglende kapasitet hos kommunene, fordi en eller flere personer i gruppen var syke og trengte medisinsk hjelp. Disse personene er blant de mest sårbare, syke og hjelpetrengende syriske flyktningene ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Norge, som er ett av verdens rikeste land, som har kompetanse og ressurser, bør bidra til å kunne hjelpe flyktninger som trenger det mest. Borgerkrigen i Syria har ført til at verden i dag står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Av en befolkning på nærmere 21 millioner mennesker er mer enn ni millioner på flukt. Av disse er 6,5 millioner internt fordrevne, og det er i tillegg mer enn 3 millioner syrere på flukt utenfor Syria. FNs høykommissær for flyktninger anslår at antallet mennesker på flukt utenfor Syria vil stige til over fire millioner innen utgangen av 2014. Hele 97 pst. av flyktningene befinner seg i Syrias naboland Libanon, Jordan, Tyrkia, Egypt og Irak. I Libanon, med en befolkning på kun 4,3 millioner mennesker, utgjør nå snart hver tredje innbygger en syrisk flyktning. Libanon alene tar imot like mange syriske flyktninger per dag som det totale antallet flyktninger som kommer til Norge i løpet av et år. FN anslår at det blir flere flyktninger i årene fremover.

Sveriges praksis er at alle syriske asylsøkere som kommer til Sverige, får permanent oppholdstillatelse. Så langt i år har over 20 000 flyktninger fra Syria søkt om asyl i Sverige, i tillegg til at Sverige har en kvote på 600 overføringsflyktninger fra Syria. Sammen med Sverige og Tyskland, som tar imot et betydelig antall syriske asylsøkere og overføringsflyktninger, burde nå Norge gå foran i en europeisk dugnad for flyktningene fra Syria.

Verden står overfor en ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære tiltak. Forslagsstillerne mener at Norge må legge til rette for å hjelpe dem som trenger det mest.

Forslagsstillerne mener det er sterkt kritikkverdig at Norge avviser FNs forespørsel om å ta imot de 123 spesielt sårbare flyktningene, under henvisning til at kommunene ikke har kapasitet.

Sosialistisk Venstreparti har i storbyene, på denne bakgrunn, tatt initiativ til en storbydugnad for å sørge for at Norge likevel tar imot de omtalte 123 flyktningene. Bergen, Trondheim, Oslo, Stavanger og Tromsø har hatt forslaget oppe til diskusjon. Og flere andre kommuner har nå lignende forslag til behandling.

Byene har gjort følgende vedtak:

• Bergen: «Bystyret ber byrådet ta kontakt med regjeringen med henblikk på å omgjøre vedtaket på de 123 kvoteflyktningene som FNs høykommissær for flyktninger ønsket at Norge skulle ta imot. Bergen kommune vil ta imot omlag 30 av kvoteflyktningene.»

• Trondheim: «Bystyret ber ordføreren ta kontakt med regjeringen med henblikk på å omgjøre vedtaket på de 123 kvoteflyktningene som FNs høykommissær for flyktninger ønsket at Norge skulle ta imot. Trondheim kommune vil ta imot sin andel av kvoteflyktningene. Trondheim kommune må være med å ta sin andel av dette ansvaret som Norge bør ta på seg, slik at vårt land sammen med det internasjonale samfunn for øvrig bidrar til å løse denne prekære situasjonen.»

• Oslo: Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmet alternativt forslag, som fikk flertall: «Bystyret viser til den alvorlige humanitære situasjonen i Syria og flyktningkrisen som har oppstått i kjølvannet av borgerkrigen i landet. I denne situasjonen er Oslo kommune rede til å ta et forsterket ansvar for å bosette syriske flyktninger, også dem med særskilte behov.»

• Stavanger: Venstre fremmet alternativt forslag, som fikk flertall: «Dersom regjeringen ber oss om å ta i mot flere FN kvoteflyktninger fra Syria stiller Stavanger seg imøtekommende til det. Denne gruppen flyktninger har store helseutfordringer og det forutsettes fra Stavanger kommune sin side at både sykehuset og kommunen får kostnader fullt ut dekket for å ivareta flyktningene på en forsvarlig måte.»

• Tromsø: Kristelig Folkeparti foreslo et alternativ til Sosialistisk Venstrepartis forslag som ble vedtatt, mot Fremskrittspartiets stemmer: «Kommunestyret viser til den alvorlige humanitære situasjonen i Syria og flyktningkrisen som har oppstått i kjølvannet av borgerkrigen i landet. I denne situasjonen er Tromsø kommune rede til å ta et forsterket ansvar for å bosette syriske flyktninger, også dem med særskilte behov. Det forutsettes at staten i så tilfelle sørger for finansiering.»

Etter at Sosialistisk Venstreparti tok opp saken i kommunestyrene i landets største kommuner, viser det seg at regjeringens påstand om at kommunene ikke kan klare å ta imot disse flyktningene ikke stemmer med virkeligheten. Kommunene er slett ikke spurt.

Etter dette kan det slås fast at regjeringens begrunnelse for å si nei til de 123 syriske flyktningene er falt. Det er derfor grunnlag for å omgjøre beslutningen og sikre opphold til disse 123 syriske flyktningene. Forslagsstillerne mener kvotene både for 2014 og 2015 kan utvides for å gjøre dette mulig, og viser til egne forslag og budsjettbehandlingen. Det er også mulig å sikre disse flyktningene opphold innenfor kvoten i 2015, hvis det er politisk vilje til det.

Det er videre behov for en politisk avklaring av retningslinjene for uttak av overføringsflyktninger, både når det gjelder syke og når det gjelder familier som blir splittet i krig.

I samarbeidsavtalen for utlendingsfeltet mellom regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti står det at regjeringen vil «prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». I svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Helga Pedersen (Dokument 15:52 (2013–2014)) utdypet justisminister Anders Anundsen punktet på denne måten:

«Flyktninger som har opplevd krig og konflikt er generelt sårbare. Enkelte vil kunne ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, eller vil trenge lang tid på å klare det, selv etter gjennomført introduksjonsprogram. Det er viktig å ta imot flyktninger som har lettere for å tilpasse seg livet i Norge, og som har utdanning, språkkunnskaper eller arbeidserfaring som kan bidra til at de lettere kan bli selvhjulpne. Dette gavner både den enkelte flyktning og samfunnet for øvrig.

At Norge, som enkelte andre land, benytter seg av muligheten vi har til å motta kvoteflyktninger vi mener lettere lar seg integrere i det norske samfunnet mener jeg er lite kontroversielt. Det er til gavn for både flyktningene og for Norge.»

Senere har regjeringen også fremsatt krav om at familier må være samlet for å omfattes av kvoten. Alle vet at familier splittes i krig. Da må de kunne få samles igjen seinere, også i land enkelte av dem har fått beskyttelse i. Å si nei til dem som opplever tragedien ved å skilles fra hverandre i krig er kun et grep for å redusere antallet totalt som kan få beskyttelse, og kan ikke begrunnes med humanitære eller sikkerhetsmessige årsaker.

Regjeringen kan på den måten begrense totalantallet flyktninger som kommer ved at de ikke risikerer at noen søker familiegjenforening med kvoteflyktningene, slik at ikke et bortkommet barn eller en savnet far skal dukke opp og kreve familiegjenforening. Flere organisasjoner har reagert kraftig på dette punktet.

Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen har blant annet uttalt at:

«det er en forkastelig utvikling i internasjonal sammenheng at land som tar imot kvoteflyktninger, blir mer utplukkingsorienterte og setter egne interesser først.»