Forvaring er en straffereaksjon som ble innført 1. januar 2002,
og erstattet da den tidligere reaksjonen sikring. Forvaring kan
benyttes når en ordinær, tidsbestemt fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig
til å verne samfunnet, og kan kun idømmes personer som har begått
alvorlige volds- eller seksualforbrytelser, frihetsberøvelse eller
ildspåsettelse og hvor det er en nærliggende fare for gjentakelse
av slike forbrytelser, jf. straffeloven § 39c. Forvaring er en tidsubestemt straff,
i den forstand at domstolene kan forlenge forvaringstiden et ubegrenset
antall ganger dersom det fortsatt vurderes å være en nærliggende
fare for at den domfelte vil begå nye slike handlinger om han/hun
løslates.
Dersom domstolene vurderer at forvaring må idømmes av hensyn
til samfunnsvernet, fastsettes det en minstetid som tilsvarer 2/3
av den fengselsstraffen som ellers ville blitt idømt, og som dermed
korresponderer med tidspunktet da den domfelte kunne søkt om prøveløslatelse
om han/hun var idømt fengselsstraff. Minstetiden kan maksimalt settes
til 10 år. Den domfelte kan søke om prøveløslatelse fra forvaring
når minstetiden er utløpt. Det kan søkes om prøveløslatelse et ubegrenset
antall ganger så lenge det er gått minst ett år siden sist domstolene
behandlet siste prøveløslatelsessak.
Sammen med minstetiden fastsettes også en lengste tidsramme for
forvaringen, som er den tidshorisonten som retten på domstidspunktet
vurderer det som mulig å forutse at det fortsatt vil være gjentakelsesfare.
Tidsrammen skal normalt ikke settes lavere enn den fengselsstraffen
som ellers ville blitt idømt, jf. Innst. O. nr. 34 (1996–1997) side
22. Tidsrammen skal som utgangspunkt ikke settes høyere enn 15 år og
kan maksimalt settes til 21 år. Domstolene kan forlenge tidsrammen
med fem år om gangen dersom det ved tidsrammens utløp fortsatt foreligger
en nærliggende fare for gjentakelse ved løslatelse.
Både søknader om prøveløslatelse og forlengelse av forvaringen
fordrer utredning og saksbehandling i både kriminalomsorgen og påtalemyndigheten
før saken behandles i tingretten. Tingrettens avgjørelse kan ankes
videre til lagmannsretten og deretter til Høyesterett. Dersom den
domfelte benytter sin rett til å søke om prøveløslatelse så ofte
som mulig og anker avgjørelsene, vil spørsmålet om reaksjonen skal
opprettholdes dermed versere nærmest kontinuerlig i rettsapparatet
fra minstetiden er nådd og frem til den domfelte løslates.
I en del medieoppslag ved årsskiftet 2013–2014 ble det i pressen
rettet oppmerksomhet mot det som ble oppfattet som en uenighet mellom
kriminalomsorgen og påtalemyndigheten på den ene siden og domstolene
på den andre siden om terskelen for å innvilge prøveløslatelse for
forvaringsdømte. Aftenposten viste til at av de 193 personene som
pr. januar 2013 var idømt forvaring var 108 personer på frifot, enten
løslatt eller på prøve. I 36 av de 57 prøveløslatelsessakene som
har vært brakt inn for domstolene, har retten innvilget prøveløslatelse
til tross for at påtalemyndigheten har motsatt seg dette og ment
at samfunnsvernet ikke var godt nok ivaretatt.
Forslagsstillerne viser til at terskelen er høy for å idømme
forvaringsstraff, og at denne straffeformen forbeholdes kun en liten
gruppe av samfunnets farligste kriminelle som har begått forbrytelser
av aller alvorligste art, som drap, voldtekt, mordbrann og lignende,
og hvor det er en nærliggende fare for gjentakelse av slike handlinger.
Selv om rehabilitering er en viktig målsetting også for denne gruppen
domfelte, kommer samfunnsvernet og viktigheten av å beskytte uskyldige
mot nye alvorlige handlinger i forgrunnen i slike saker. Det er
derfor fortsatt behov for en tidsubestemt straff, som forvaring,
for å verne samfunnet.
Forslagsstillerne viser imidlertid til at det i de 12 årene som
er gått siden forvaringsinstituttet ble innført er gjort erfaringer
som viser en del svakheter med ordningen, både knyttet til kriteriene
for prøveløslatelse, ettervern ved løslatelse og den omfattende saksbehandlingen
ved stadige domstolsprøvinger av den enkelte sak.
Et eksempel på svakhetene med ordningen er at minstetiden for
forvaring maksimalt kan settes til 10 år. For personer som begår
så alvorlige handlinger at straffen må settes til lovens lengste
straff på 21 år, får lovens ordning den effekt at en person som
dømmes til 21 års fengsel først kan søke om prøveløslatelse etter
14 år, når 2/3 av straffen er sonet, mens en person som har begått
så alvorlige handlinger og anses så farlig at han idømmes 21 års
forvaring, paradoksalt nok kan søke om prøveløslatelse etter 10
år, altså fire år tidligere.
Forslagsstillerne mener derfor det er behov for endringer i forvaringen
som retter opp disse svakhetene.
For det første åpner dagens prøveløslatelsesordning for en meget
omfattende domstolsprøving som både er ressurskrevende og som skaper
lite forutberegnelighet for den domfelte og for kriminalomsorgens
tilrettelegging for et ettervern. Istedenfor ordningen med en minstetid
og søknader om prøveløslatelser, mener forslagsstillerne at retten
bør fastsette en tidsramme som tilsvarer den fengselsstraff som
ellers ville vært idømt for forholdet. Dersom påtalemyndigheten
ikke bringer spørsmålet om forlengelse av forvaringen inn for domstolene,
løslates den domfelte ved tidsrammens slutt, etter en gradvis utfasing i
samfunnet. Dersom påtalemyndigheten mener at det fortsatt er nærliggende
fare for gjentakelse, bringes saken inn for domstolene som kan forlenge
forvaringen med inntil fem år om gangen, som i dag. Forslaget innebærer
at dagens ordning i hovedtrekk videreføres, men uten mulighet for
å søke om prøveløslatelse mellom de ordinære, jevnlige domstolsprøvingene om
forvaringen skal videreføres.
For det andre er det behov for et grundig ettervern når forvaringsdømte
skal løslates. Forslagsstillerne mener det bør være et obligatorisk
ettervern før løslatelse for alle domfelte, og vil tilpasse domstolprøvingsfristene
for å sikre at det blir tilstrekkelig tid for å iverksette et ettervern
når det er klart at den domfelte skal ut i samfunnet. Dagens forvaringsordning
har den svakhet at det ikke blir etablert noe ettervern for forvaringsdømte
som løslates ved tidsrammens slutt, hvis retten har besluttet dette
på tross av at kriminalomsorgen og påtalemyndigheten har innstilt
på forlengelse. Forslagsstillerne foreslår at domstolene bør ta
stilling til spørsmål om videreføring av forvaringen ett år før
tidsrammens utløp, slik at det vil være mulig å iverksette en gradvis
utslusing til samfunnet og etablering av et ettervern lokalt i tiden
frem mot løslatelse. Domstolene bør også ved prøving av om forvaringen
skal videreføres ha mulighet til å videreføre forvaringen for inntil
fem år, men med nærmere retningslinjer om praktisering av permisjons-
og ettervernstilbud. Det må tilrettelegges for at den domfelte kan
ha mer kontakt med familie enn i dag i sikre omgivelser, ved familiesentra
på kriminalomsorgens område.
For det tredje foreslås permisjonsreglene for forvaringsdømte
innskjerpet, på grunn av farepotensialet for denne typen alvorlige
lovbrytere. Forslagsstillerne foreslår blant annet at permisjoner
først bør gis etter gjennomføring av 2/3 av tidsrammen, i motsetning
til etter 2/3 av minstetiden som i dag. Permisjoner bør som utgangspunkt
gjennomføres med følge eller med overvåkning med elektronisk fotlenke.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om endring av forvaringsstraffen som innebærer en fjerning
av muligheten for prøveløslatelse ved sonet minstetid.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om obligatorisk
ettervern for forvaringsdømte.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innskjerping
av permisjonsreglene for forvaringsdømte.