Til Stortinget
Media har den siste tiden rettet oppmerksomheten mot rammevilkårene
for skogbruk og treforedlingsindustrien i Norge.
Nå holder det svenske selskapet Södra Cell på med å avvikle sitt
eierskap i sulfatmassefabrikken Södra Cell Tofte i Hurum kommune.
Bakgrunnen er at det i lang tid har vært vanskelig å nå tilfredsstillende
lønnsomhet ved fabrikken. Cellulosefabrikken produserer 400 000
tonn papirmasse i året. Nesten hver fjerde tømmerstokk som hogges
til industriell produksjon i Norge, blir levert til Tofte. Nedlegging av
bedriften vil få direkte konsekvenser for de om lag 300 ansatte.
Ifølge Norges Skogeierforbund kan nærmere 6 000 arbeidsplasser bli
berørt av avviklingen av cellulosefabrikken.
Saken rundt Södra Cell Tofte er ikke et unikt eksempel, men viser
godt de utfordringene norsk treforedlingsindustri nå merker effektene
av.
Treindustrien er sterkt konkurranseutsatt. Tømmeret prises i
norske kroner og tømmertilgangen er mindre enn produksjonskapasiteten;
lønnskostnadene er i norske kroner og konkurransen om arbeidskraft
er hard; markedet er internasjonalt og produkter prises i euro;
den norske industrien er liten og konkurrerer i Norge i økende grad
med svenske storprodusenter med lokalt kostnadsnivå. Trelastforbruket
i Norge er større enn norsk produksjon. Det meste av importen kommer
fra Sverige.
Tre er det eneste fornybare byggematerialet. Også produksjonen
er miljø- og klimavennlig. Av det samlede fabrikkinterne energiforbruk
ved trelastproduksjon er hele 97 pst. fornybar energi (72 pst. egenprodusert
bioenergi og 25 pst. vannkraft) og kun 3 pst. fossilt. Gjennom energigjenvinning
(forbrenning) etter endt bruksfase gir treprodukter tilbake 3,6
ganger mer energi enn det samlede energiforbruk gjennom livsløpet.
Trelastindustrien er kjøper av om lag 50 pst. av den norske salgsavvirkningen
av tømmer. Sagtømmeret utgjør den kvalitativt beste og mest kostbare delen.
Trelastindustriens tømmerkjøp utgjør derfor om lag 70 pst. av skogeiernes
tømmerinntekter, men for at skogbruket skal kunne drives lønnsomt
må det være avsetning for alt tømmer. Råvaretilgangen til treindustrien
er derfor avhengig av at skogeier har avsetning også på de tømmersortimenter
treindustrien ikke kan anvende i sin produksjon. Treindustrien er på
sin side avhengig av avsetning for alle produkter og biprodukter.
Det meste av hovedproduktene konstruksjonstre, annet byggtre og
halvfabrikata til annen tremekanisk industri finner sin sluttanvendelse innenfor
bygg og anlegg. Treindustrien er først og fremst en byggevareindustri.
Treforedlingsindustrien er avtaker av om lag 55 pst. av biproduktene.
De resterende 45 pst. er ikke egnet for papir- og masseproduksjon,
og finner hovedsakelig sin anvendelse i spon- og fiberplateindustrien og
som råvare til pellets- og brikettproduksjon. Den gjensidige avhengigheten
mellom aktørene i skogsektoren er åpenbar.
Forslagsstillerne er opptatt av at skal rammevilkårene for treforedlingsindustrien
bedres, må det legges til rette for lønnsomhet i hele verdikjeden
– alt fra uttak av råproduktet til foredlingsleddet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2010 var
118 629 skogeiendommer i Norge. Av disse var om lag 26 887 skogeiendommer
omfattet av kravet om boplikt.
Ifølge NORSKOG er det færre enn 300 av skogeiendommene som er
av en slik størrelse at de forsvarer ett årsverk.
Forslagsstillerne er av den formening at dagens boplikt som er
pålagt skogbruket er til hinder for å skape lønnsom næringsvirksomhet.
Det vises i denne sammenheng til representantforslag om å oppheve
boplikt for skogeiendommer, Dokument 8:107 S (2011–2012), fremsatt
av stortingsrepresentant Per Roar Bredvold.
Grunnet dagens regelverk er de fleste skogbruksvirksomheter registrert
som enkeltpersonforetak.
Forslagsstillerne er av den formening at det bør kunne åpnes
opp for blant annet aksjeselskapsmodellen som driftsform i jordbruket.
Dette vil kunne gjøre det enklere å innhente kapital for investering
i virksomheten samtidig som at den økonomiske risikoen for næringsutøveren
reduseres.
Forslagsstillerne mener formuesskatten er en særnorsk skatt som
er uheldig for norsk eierskap i næringslivet ettersom den diskriminerer
norske eiere i forhold til utenlandske eiere som ikke betaler formuesskatt.
Formuesskatten utgjør dessuten en uheldig byrde for virksomhet og
arbeidsplasser fordi den må betales uavhengig av om en bedrift går
med overskudd eller ikke.
Etter lov 6. juni 1976 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
(eigedomsskattelova) kan kommunene avgjøre om det skal skrives ut
eiendomsskatt i kommunen. Fra 2011 er adgangen til å utskrive eiendomsskatt
også utvidet til å gjelde forretningsbygg. En slik økt kostnad for
bedriftene vil til syvende og sist veltes over på kundene.
Eiendomsskatteloven § 5 gir unntak fra eiendomsskatt for eiendom
drevet som gårdsbruk, skogbruk og gartneri.
Forslagsstillerne mener eiendomsskatten er en uheldig form for
beskatning, som rammer tilfeldig og urimelig, og ofte uten mulighet
for påvirkning fra den som eier eiendommen. I det daglige viser
det seg dessuten at skatteformen praktiseres med dårlig skjønn,
samt i enkelte tilfeller blir påtvunget av kommunestyrene. Dette
må for øvrig også kommunenes inntektssystem ta mye av ansvaret for.
Det vises i denne sammenheng til representantforslag om å avvikle
eiendomsskatten, Dokument 8:137 LS (2010–2011), framsatt av stortingsrepresentant
Christian Tybring Gjedde.
Forslagsstillerne mener eiendomsskatten bør oppheves snarest,
og med virkning fra 1. januar 2014.
Forslagsstillerne ser at fjerning av eiendomsskatten for en del
kommuner vil kunne føre til svekket inntektsgrunnlag. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at deler av selskapsskatten burde tilbakeføres
til kommunene, noe som ville bøte betydelig på dette inntektstapet.
I 2005 gikk 4,25 prosentpoeng av skattesatsen på 20 pst. til kommunene.
Denne satsen har regjeringen Stoltenberg II satt til null. Kommunenes andel
av inntektsskatten har også vært fallende siden regjeringen Stoltenberg
II overtok.
Tilbakeføring av deler av selskapsskatten ville gitt kommunene
incentiver til å legge til rette for næringsliv og dermed arbeidsplasser.
Forslagsstillerne mener også inntektssystemet burde legges om
slik at kommunene i større grad beholder sine skatteinntekter, fremfor
å bli stadig mer avhengig av overføringer fra staten.
Forslagsstillerne ønsker avskrivningssatser for norske bedrifter
på linje med bedrifter i Norges konkurrentland.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2013 slik det fremkommer i Innst.
3 S (2012–2013), hvor det ble fremmet forslag om å øke den skattemessige avskrivningssatsen
for driftsmidler i saldogruppe d (personbiler, traktorer, maskiner,
redskap, instrumenter, inventar mv.) fra dagens 20 pst. til 25 pst.
For å kunne omstille virksomheten, samt utvikle nye produkter,
er det behov for forskning innen bransjen og den enkelte bedrift.
Forslagsstillerne viser til at regjeringen Stoltenberg II har
svekket Skattefunn-ordningen. Omfanget av ordningen ble redusert
ved at regjeringen Stoltenberg II begrenset antallet timer for egne
bedrifters ansatte til maksimalt 1 850 timer pr. år og ved å sette maksimal
timesats til 500 kroner.
Forslagsstillerne mener derfor at Skattefunn-ordningen bør styrkes
og at det bør gis direkte skattefradrag for FoU-investeringer. Dette
er skatteordninger som beviselig fungerer godt og må satses videre
på. Forslagsstillerne mener at bedriftene selv er de beste til å
definere hvilke behov de har for innovasjon og nye måter å arbeide
på for fortsatt å kunne være konkurransedyktige. Det å investere
i innovasjon er å satse på fremtiden. Det er i den forbindelse også
viktig at man ikke har et for rigid system knyttet til hva som skal
til for å kunne få godkjent prosjekter under Skattefunn-ordningen.
Det vises i denne sammenheng til Stortingets behandling av Meld.
St. 22 (2011–2012) om verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og
SIVA SF, jf. Innst. 365 S (2011–2012).
Forslagsstillerne er av den formening at bedre fradragsordninger
for egenprodusert FoU og FoU kjøpt eksternt vil være gunstig for
bedrifter i omstillingsprosesser. Bedre fradragsordninger for FoU
er også etterspurt av treindustrien selv.
Forslagsstillerne viser til at i forbindelse med Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2013 slik det fremkommer i Innst.
3 S (2012–2013) blir det foreslått å styrke Skattefunn-ordningen
ved å øke grensen for egenutført FoU til 8 mill. kroner og ekstern
FoU til 12 mill. kroner, fjerne regelen om maksimal timesats på
530 kroner, fjerne regelen om at antall timer for egne ansatte begrenses
til maksimalt 1 850 timer pr. år, og etablere en ordning som indeksregulerer
beløpene for henholdsvis egenutført og innkjøpt FoU i Skattefunn-ordningen
hvert år.
Forslagsstillerne er svært positive til forskning som kan relateres
til ny bruk av tre til for eksempel bioenergi for blant annet industrien
og privathusholdninger.
Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA) for norsk næringsliv representerer
en viktig medfinansieringskilde for forsknings- og utviklingsprosjekter.
For hver krone bevilget over BIA-ordningen genereres det 2,2 kroner
i privatfinansiert forskningsinnsats.
Forslagsstillerne mener at denne brukerstyrte nasjonale konkurransearenaen
burde vært styrket. Alle analyser peker på at det er forskningsinnsatsen
i næringslivet som er årsak til at Norge scorer middels i Europa
og på bunn i Norden når det gjelder forskningsinnsats regnet i pst.
av bruttonasjonalprodukt (BNP).
Forslagsstillerne viser til at i forbindelse med Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2013 slik det fremkommer i Innst.
12 S (2012–2013) ble Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA) foreslått
økt med 90 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag til budsjett.
Avsetning til skogfond er hjemlet i lov 27. mai 2005 nr. 31 om
skogbruk (skogbrukslova). Skogfondet består av midler som skogeierne
plikter å sette av ved alt salg av tømmer og biobrensel. Hver skogeiendom
har egen fondskonto, og skogfondsmidlene er knyttet til skogeiendommen.
Skogfond kan blant annet brukes til
skogkulturtiltak, som planting og
ungskogpleie
nybygging, ombygging og vedlikehold av skogsveger, samt
ombygging og vedlikehold av velteplasser
miljøtiltak, som pleie av kantsoner i skog
skogbruksplanlegging
bioenergianlegg og -utstyr for varmeleveranse
skadeforebyggende tiltak
Den delen av tømmerinntekten som avsettes til skogfond blir ikke
tatt til inntekt og beskattet. Inntektsføring skjer når pengene
tas ut igjen fra fondet. Det er her skattefordel oppstår, fordi
en andel av dette uttaket er skattefritt når pengene brukes til
formål med skattefordel.
Fra og med 2007 økte den skattefrie andelen av utbetalt skogfond
fra 60 til 85 pst., og alle tiltak som kan dekkes med skogfond gir
skattefordel (med unntak av merverdiavgift).
Forslagsstillerne er positive til en utviding av bruk av skogfondsmidler
som vil kunne resultere i et mer kvalitetsskogbruk som igjen vil
styrke næringens lønnsomhet.
Det er av stor betydning at en har god adkomst for uttak av tømmer
samt god trafikk-kommunikasjon fra råvareprodusent til foredlingsanlegg
og ut til markedet.
Det vises i denne sammenheng til representantforslag om en utvidet
og bindende nasjonal investeringsplan for stamveinettet, jf. Dokument
8:89 S (2009–2010), representantforslag om tiltak mot vedlikeholdsetterslep,
jf. Dokument 8:169 S (2009–2010), merknader til St. meld. nr. 16
(2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019, jf. Innst. S nr. 300
(2008–2009) og Fremskrittspartiets merknader til samferdselsbudsjettet
for 2013 slik de fremkommer i Innst. 13 S (2012–2013).
Forslagsstillerne har merket seg at Nasjonal transportplan for
perioden 2014–2023 er varslet fremlagt av regjeringen i april 2013.
Forslagsstillerne er av den formening at det bør satses særskilt
på infrastruktur i skogbruket gjennom investeringsordninger i skogsbilveier,
taubaner, tømmerkaier m.m.
I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2012 ble det
gitt en tilleggsbevilgning på 50 mill. kroner på Landbruks- og matdepartementets
budsjett som skulle brukes til taubaner (10 mill. kroner), tømmerkaier
(25 mill. kroner), forskning og innovasjon (5 mill. kroner) og vedlikehold
av etablerte skogsbilveier (10 mill. kroner), jf. Innst. 375 S (2011–2012).
Forslagsstillerne er av den formening at denne tilleggsbevilgningen
bør videreføres og ytterligere økes i 2013.
Ifølge Norskog utgjør verdikjeden skog og tre nesten 15 pst.
av godstransporten i Norge. 94 pst. av verdikjedens transport går
langs vei og 15 pst. av omsetningen i verdikjeden går til transportkostnader. Dette
er det dobbelte av gjennomsnittet for norsk industri. Sommel i saksbehandlingen
av endringer i regelverket rundt vekt og lengde på lastebiler bidrar
til å forsterke den vanskelige situasjonen i verdikjeden.
Ifølge Norskog vil 60 tonn totalvekt bety mye for industrien.
Transportkostnader utgjør eksempelvis for Södra Cell Tofte i dag
ca. 30 pst. av kostnadene ved å få virke helt frem til fabrikken.
En tilsvarende svensk fabrikk frakter sitt virke inn til fabrikken
for 75 NOK/fm3 mens en tilsvarende kostnad levert Lierstranda er
110 NOK/fm3. Dette er den enkeltfaktoren som utgjør den største
forskjellen mellom norske og svenske rammebetingelser for industrien.
Forslagsstillerne er av den formening at 60 tonn totalvekt vil
føre til en betydelig kostnadsreduksjon for industrien, og dermed
gjøre Norge mer konkurransedyktige overfor konkurrentene.
I forbindelse med Prop.11 S (2010–2011) fikk Statskog SF tilført
egenkapital på 1 250 mill. kroner samt ansvarlig lån på 475 mill.
kroner for å kunne gjennomføre kjøp av Borregaard skoger høsten/vinteren
2010. I Innst. 153 S (2010–2011) forutsatte Stortingets næringskomité
at Statskog SF skulle foreta arronderingssalg av allerede eksisterende
skogeiendommer. Ifølge Statskog vil det i perioden 2011–2017 bli
gjennomført et omfattende salg av spredte skogeiendommer. Salget
representerer etter forslagsstillernes mening en unik mulighet til
å styrke næringsgrunnlaget for landets skogeiere.
Forslagsstillerne er av den formening at arronderingssalget går
for tregt og vil at Statskog SF skal intensivere dette salget.
Forslagsstillerne viser også til at representantene fra Fremskrittspartiet
i forbindelse med budsjettinnstillingen, Innst. 8 S (2012–2013),
fremmet forslag om at staten gjennom sitt eierskap i Statskog SF
pålegger selskapet å intensivere arronderingssalg av de skogeiendommer
og annen fast eiendom Statskog SF eier i dag
St. meld. nr. 17 (1998–99) Verdiskaping og miljø – muligheter
i skogsektoren (Skogmeldingen) ble fremlagt vinteren 1998 og behandlet
i Stortinget våren 1999.
I forbindelse med Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken.
Velkommen til bords ble skog- og trenæringen etter forslagsstillernes
mening nedvurdert og nedprioritert i forhold til de distriktspolitiske
hensyn og hensyn til landbasert matproduksjon.
Forslagsstillerne er av den formening at det er på høy tid en
får på plass en ny og oppdatert stortingsmelding som tar for seg
rammevilkårene for hele verdikjeden innen skogbruks- og trefordelingsindustrien.
Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å oppheve boplikten for skogeiendommer.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å åpne for
aksjeselskapsmodellen som driftsform i skogbruket.
3. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett for 2013 fremme forslag om å bevilge 50 mill. kroner
til infrastrukturtiltak i skogbruket.
4. Stortinget ber regjeringen innføre en konkret, langsiktig
målsetting om at modulvogntog med lengde opptil 25 m og totalvekt
på inntil 60 tonn, skal kunne brukes på de strekninger på stamveinettet
hvor det er dimensjonert for slik transport.
5. Stortinget ber regjeringen fremme en egen skogmelding
i løpet av 2013.
10. april 2013