Forslagsstillerne viser til at Oslo kommune har vedtatt lokal folkeavstemning om å arrangere OL i Oslo i 2022 i forbindelse med stortingsvalget 2013. Avholdelse av en folkeavstemning om et så stort arrangement er fornuftig, og særlig fordi slike arrangement krever en betydelig bruk av offentlige midler til formål som ikke berører statens kjerneoppgaver. En bred folkelig forankring er derfor av stor betydning for en ryddig og demokratisk prosess som sikrer et slikt arrangement den nødvendige legitimitet i befolkningen.

Erfaringer fra VM på ski i nordiske grener i 2011 viser at Oslo som arrangørkommune kan bidra til svært minnerike idrettsøyeblikk. Det er således forståelig at kommunens bystyreflertall ønsker å forankre et OL bredt i sin befolkning før formell søknad sendes. Forslagsstillerne påpeker imidlertid at et OL er av vesentlig større dimensjoner, og omfatter et større område, enn et VM. Når man nå vet at et OL er planlagt til også å omfatte flere kommuner og samtidig vil kreve en ubegrenset statsgaranti, er det naturlig at det reises spørsmål om kun Oslos velgere skal avgjøre dette spørsmålet. Da det nå altså er klarlagt at det er behov for en ubegrenset statsgaranti, og at flere kommuner blir sterkt berørt, mener forslagsstillerne at det bør gjennomføres en nasjonal folkeavstemning. Selv om store deler av investeringene vil kunne finansiere seg selv ved at deltagerlandsbyer kan selges som leiligheter på det frie marked, og mediesentra også kan selges etter et OL, vil risikoen ligge hos alle landets skattebetalere gjennom den nødvendige statsgaranti. En statsgaranti bør absolutt forankres bredt på nasjonalt plan, og det kan kun skje ved en folkeavstemning.

Når Kommunal- og regionaldepartementet nå har slått fast at det er fullt mulig å arrangere en folkeavstemning sammen med stortingsvalget i september 2013, vil også kostnadene ved en slik folkeavstemning være ubetydelige i og med at hele valgapparatet uansett vil være på plass.